Karin Fossum: «Varsleren»

En ny bok av Karin Fossum er ferdig, og denne gangen er det «Varsleren» jeg har lest. En bok som innleder med en stille, trygg scene fra et like trygt og stille boligfelt. Mor er på kjøkkenet, babyen sover i vegna ute i hagen. Hva galt kan skje? Men; babyen blir funnet, dekket av blod i vogna si. Heldigvis er det bare dyreblod, og babyen er uskadet.

Vi presenteres raskt for gjerningsmannen. 17 år gamle Johnny Beskow bor med sin alkoholiserte mor og har sin eneste venn i en pleietrengende morfar. Johnny hater moren like mye som han elsker morfaren. Vi får følge Beskow rundt, der han leter etter ofre. På en måte får vi vel en slags sympati med han, og vi lurer på hvilket pek han vil gjøre neste gang. Og – kommer et dødsfall i løpet av boka? Pekene han finner på underveis er imidlertid syke nok, så det trengs egentlig ikke noe mord heller. Det er mye fokus på hva som skjer i hodet på 17-åringen, og man lurer jo på hvor skolen og barnevernet har vært i livet til Johnny. Skildringen av forholdet mellom gjerningsmannen og morfaren hans er god, og det bidrar til flere nyanser i bildet av ham. Men uhyggen er der, som et bakteppe. Hele tiden. Og når den «normale», men ikke feilfrie, Konrad Sejer dukker opp, er det liksom slik det skal være. Jeg liker forresten godt at lite av Sejers privatliv trekkes inn i fortellingen. Det er liksom nok av utslitte og desillusjonerte politimenn i krimlitteraturen.

Det eneste jeg reagerte på, var at boka sluttet så brått. Altfor brått. Kan hende det var jeg som leste til jeg glemte både tid og rom, men plutselig… Der var den slutt, gitt. Og det er vel et bra tegn egentlig. Da har jo boka vært bra. For at den var bra – det er helt sikkert!

Og du: Ikke glem å skrive et innlegg om dine julegavetips. Legg gjerne igjen linken til innlegget ditt her og bli med på blogghopp!.