Category Archives: Slektsgranskning

Slekt og slikt

20121105-125541.jpg Jeg har skrevet flere ganger her på bloggen at slektsgranskning er et tema jeg stadig vekk kommer tilbake til. En fin hobby å kose seg med når man har anledning, spesielt i denne mørke årstida. Og som «litt» hekta på alskens duppeditter, er det morsomt å oppdage at Arkivverket har lansert en gratis app for søk. Det samme gjelder nettstedet ancestry.com, med sin gratis app. Perfekt! Og så lettvint da, gitt! Om man finner nålene man leter etter i høystakken, er jo en helt annen sak… Men å oppdage, via ancestry.com, at min forsvunnede tippoldefar muligens utvandret til Amerika og etterhvert døde og ble begravet der – det er jo slike nåler man synes det er veldig gøy å finne!

Reklamer

Åsta Holth: «Finnskogtrilogien»

Som jeg nevnte i går, er dette en av bøkene jeg gjerne skulle ha tatt med meg til en øde øy. Men jeg har visst glemt å overføre denne omtalen fra den gamle bloggen og hit. Derfor kommer den her:

Denne boka nevnte jeg så vidt her, og jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om den siden jeg stadig vekk kommer tilbake til den. Den består altså av tre bøker, nemlig «Kornet og freden» (utgitt 1955), «Steinen blømer» (1963) og «Kapellet» (1967).

Handlingen begynner på slutten av 1600-tallet, som var det århundret der finneinnvandringen til grensetraktene virkelig tok til. Vi følger Pål Tyyskiäinen og kona hans, Kerttu Mullikka i det første bindet, og siden blir vi kjent med etterkommerne deres og de harde kårene de lever under på «Skogen» både på 1700- og 1800-tallet. Vi hører om fordommer og utfordringer mellom finnene og nordmennene – kanskje det kan sees på som en slags parallell til samfunnet vi nå lever i. Bøkene er skrevet på nynorsk, kanskje fordi dette skriftspråket ligger nærmere opp til dialekten Holth selv snakket?

Kanskje ikke alle fakta Holth skriver om er helt korrekte, men personene i bøkene har jo eksistert i virkeligheten. Jeg har også skrevet her i bloggen at jeg selv holder litt på med slektsgranskning, og faktisk har jeg funnet navnet Mullikka blant mine forfedre. Men også navn som Räisäinen, Suhoinen og Tossavainen. Derfor har jeg satt veldig pris på denne boka, det er spennende å lese om hvordan finnene levde på Finnskogen for mange hundre år siden.

Oldefar til Amerika

Trodde jeg hadde kontroll på oldeforeldrene mine – sånn stort sett. Men måtte bare sjekke, for sikkerhets skyld, da folketellingen for 1910 ble lagt ut. Befant de seg der jeg trodde? Joda, sånn noenlunde.

Men en var forsvunnet: Min farmors far. Etter å ha søkt på utallige navnekombinasjoner og ulike skrivemåter av navnene – landet rundt – forstod jeg ingenting. Han døde jo vitterlig ikke før i 1967! Og at han skulle ha bodd et annet sted enn i Norge, hadde jeg ingen opplysninger om. Men; et siste forsøk: Emigrantprotokollene. Og der var han! Han reiste til Amerika 6.mai 1910 med båten «Hellig Olav». Reisemålet var Minnesota, stod det. Snakk om å få seg en overraskelse. For min far var det ingen overraskelse at morfaren hans hadde vært i Amerika («han hadde den digre Amerikakofferten!» ). Men jeg hadde aldri hørt om det, noe jeg tror jeg ville ha husket siden utvandringen til Amerika har interessert meg fra jeg var ganske liten. Det at oldefar skulle ha vært der, nevnte ikke min MEGET snakkesalige farmor et pip om til oss barnebarna da hun levde. Leit, for jeg skulle gjerne ha spurt henne mer om hva han gjorde der, hvor lenge han var der, hvem han skulle bo hos og så videre. Men kanskje det går an å finne ut noe om det – om jeg roter litt mer i kildene…

Bildet er lånt fra http://home.no/berntogpetra/index.htm

Hvem tror du at du er?

Jeg har begynt å følge med på programserien «Hvem tror du at du er» på NRK, hvor kjente personer leter etter sine røtter. Opprinnelig er det et britisk konsept, men versjoner har blitt sendt og sendes blant annet i USA, Canada og Australia.

Jeg har syslet med hobby-slektsgranskning i mange år, som jeg skrev om her og her. Jeg har snakket med foreldre og besteforeldre, surret rundt i kirkebøkene på nettet, fått hjelp fra Solør slektshistorielag og etterhvert klart å finne mange aner. Stort sett har det gått ganske greit på min side, da jeg er 3/4 hedmarking med hovedvekt på Grue, Brandval og Finnskogen. Med noe innslag av svensk og finsk. Og 1/4 Oslojente, da. Verre med mannen min, som er en slags cocktailblanding fra Oslo, Eidsvoll, Sunnmøre, Bohuslän og Skåne. Muligens med en dråpe portugisisk blod også. Og jeg glemte jo å nevne at oldefaren hans er født i Wisconsin, USA. Men det gjør ikke så mye, det er selve letinga som er morsom. Plutselig står du faktisk der og har funnet nåla i høystakken.

Har du lyst til å begynne å lete i slekta også? Det finnes mange bøker å kjøpe for å komme i gang. Et bra sted å begynne kan være nettstedet slekt.no. Her ligger det mye nyttig stoff, blant annet lenker til folketellinger og kirkebøker (både scannede og de som går an å søke i). Det lureste er kanskje å starte her, hvor det ligger ti greie råd for nybegynnere. Ellers kan «slektsskolen» være grei å se på. Hvor langt bakover i generasjonene man kommer – ja, det kan være spennende å finne ut. Er man ekstra nysgjerrig, kan man jo delta i National Geographic sitt «The Genographic Project». Eller lese i Bryan Sykes’ «The seven daughters of Eve», som jeg har skrevet om her. Èn ting er sikkert; man blir fort revet med…

Orden i slekta

Jeg har i ganske mange år syslet litt med slektsgranskning sånn på hobbybasis – litt til og fra. Det er gøy! Jeg har funnet aner mange steder jeg ikke hadde anelse om. Skogfinneslekt på begge sider, f.eks. – det er eksotisk og spennende. Og nylig surfet jeg planløst rundt på nettet på jakt etter min mors aner, da jeg fant ut at jeg stammer fra en prest i Värmland på 1600-tallet. Han hadde vært involvert i noen hekseprosesser, blant annet. Spennende, spennende! Det må jeg finne ut mer om.

Men orden i sakene? Ikke helt. I kjent stil (og min mann vil nikke gjenkjennende til dette) har dataene vært «lagret» på diverse A4-ark, noe på en USB (den har forsvunnet med jevne mellomrom), og så videre. Post-it-lapper var også in en periode. Derfor kom det som bestilt at jeg mens jeg fant den ovennevnte presten også kom over geni.com. Et aldeles gratis program på en nettside hvor man kan lagre alskens data og lage et oversiktlig slektstre. Ikke klarer jeg å rote bort nettsiden heller. Perfekt. Hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på noe slikt før? Men – man lærer heldigvis så lenge man lever.