Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Philippa Gregory: «The Kingmaker’s Daughter»

Nå har jeg lest ferdig nok en bok som var på sommerleseplanen, nemlig Philippa Gregorys «The Kingmakers Daughter», fjerde bok i en serie hun har kalt «The Cousins’ War». Forresten: når jeg ser på innlegget om sommerlesing, så oppdager jeg faktisk at jeg har kommet meg gjennom listen min. Ikke dårlig. Kanskje fordi ambisjonene var heller labre denne gangen..?

Ihvertfall; Goodreads.com skriver dette om boka:

The Kingmaker’s Daughter is the gripping story of the daughters of the man known as the «Kingmaker,» Richard Neville, Earl of Warwick: the most powerful magnate in fifteenth-century England. Without a son and heir, he uses his daughters, Anne and Isabel as pawns in his political games, and they grow up to be influential players in their own right. In this novel, her first sister story since The Other Boleyn Girl, Philippa Gregory explores the lives of two fascinating young women.

At the court of Edward IV and his beautiful queen, Elizabeth Woodville, Anne grows from a delightful child to become ever more fearful and desperate when her father makes war on his former friends. Married at age fourteen, she is soon left widowed and fatherless, her mother in sanctuary and her sister married to the enemy. Anne manages her own escape by marrying Richard, Duke of Gloucester, but her choice will set her on a collision course with the overwhelming power of the royal family and will cost the lives of those she loves most in the world, including her precious only son, Prince Edward. Ultimately, the kingmaker’s daughter will achieve her father’s greatest ambition.

OK, litt lettvint med å kopiere og deretter lime inn her, men vi får gjøre det enkelt da, siden jeg ikke akkurat er i bloggerhjørnet for tiden. Uansett, jeg likte boka kjempegodt! Ved siden av krim er historiske romaner noe av det jeg liker aller best å lese. Det er Anne Neville som er hovedperson og forteller, i jeg-form. Og jeg synes det er nettopp jeg-formen som gjør Philippa Gregorys bøker ekstra gode. Vi følger Anne (og søsteren Isabel) fra de er små jenter og fram til Anne blir dronning – slik farens ambisjon var. Men på veien kommer mange gleder, sorger og farer – og kanskje en smule trolldom og hekseri. Og hvem kan hun egentlig stole på ved hoffet? Anne framstår etterhvert som en veldig tydelig personlighet, kanskje i motsetning til den hun beskrives som da hun var yngre. Hun døde ung, bare 28 år, og lå faktisk i en umerket grav i Westminster Abbey i nesten 500 år før graven ble merket. Og nå har Gregory fått henne enda mer fram i lyset. Jeg koste meg veldig med å lese denne boka, og det var en fin avveksling fra krimbøkene jeg har slukt hittil i sommer!

Tre bøker jeg ikke har blogget om

Noen bøker MÅ man bare skrive om med en eneste gang, mens andre husker gidder man ikke å skrive om – og saken bare utsettes. Her er noen kjappe ord om tre historiske bøker jeg har lest – en eller annen gang i løpet av 2012. Husker ikke helt når, bare…

David Starkey: «Six Wives. The Queens of Henry VIII». Egentlig et tema jeg har lest en del om, dette her – Henry VIII og de seks dronningene hans, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Helt grei bok, som tar for seg spesielt mye om de to første dronningene, Catherine of Aragon og Anne Boleyn.

 

 

 

Alison Weir: «Children of England». Da Henry VIII døde i 1547, hadde han tre etterfølgere  –
Edward, Mary og Elizabeth. Dersom deres slektslinjer ikke ble videreført, skulle etterkommerne til hans søster Mary Tudor arve tronen, en av disse var 16 år gamle Lady Jane Grey som var dronning i ni dager før hun ble – nettopp – halshugget.

 

 

 

Alison Weir: «A Dangerous Inheritance». En bok om ovennevnte Lady Jane Greys søster Katherine og hennes fjerne slektning Katherine Plantagenet. Kun skummet kjapt gjennom denne, husker jeg – og syntes den var svææært langtekkelig…

Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».

Philippa Gregory: «The Lady of the Rivers»

Helt siden jeg leste «The Other Boleyn Girl» av Philippa Gregory for en del år siden (jeg har lest den flere ganger!), har jeg til stadighet kommet tilbake til bøkene hennes. Historiske romaner er noe jeg liker, og spesielt når bøkene er basert på virkelige personer som faktisk har levd. Så også med «The Lady of the Rivers», som er tredje bok i en serie hun har kalt «The Cousins War». De to første bøkene i serien har jeg skrevet om her og her.

«The Lady of the Rivers» kommer faktisk før begge disse bøkene i tidsregning, og handler om prinsessen Jacquetta av Luxembourg som på 1400-tallet, 17 år gammel, giftes bort til en engelsk hertug, som dør ikke så lenge etter. Barnløs og alene sitter Jacquetta igjen, og det forventes vel at hun, som enkehertuginne, skal gifte seg med en mann av rett klasse. Imidlertid forelsker hun seg i Richard Woodville, en mann langt under sin stand. De gifter seg i hemmelighet og uten å ha bedt kongen om tillatelse – slik man egentlig skulle gjøre. Men uansett; ekteskapet blir lykkelig, langt og svært barnrikt. 14 barn får de til slutt, deriblant Elizabeth, som er hovedpersonen i første bok i denne serien. Alt i alt, en historisk roman slik jeg liker at den skal være.

Jan Guillou: «Brobyggarna»

Jeg har lest bittelitt av Jan Guillou fra tidligere, men det er lenge siden. Jeg vet med sikkerhet at jeg har lest den første av Arn-bøkene, og jeg tror jeg har lest et par av Hamiltonbøkene. Det er vel det. Men det er lenge siden. «Brobyggarna» så jeg i Akademibokhandeln på Nordstan i Göteborg, og jeg ble nysgjerrig av en eller annen grunn. At den er på svensk, spiller ikke så stor rolle, siden jeg leser omtrent like mye svensk som norsk.

Helt tilfeldig oppdages det at de tre brødrene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen fra Vestlandet er tekniske genier. Faren er nylig omkommet på havet, og etterhvert sender et selskap dem til Dresden i Tyskland, der de uteksamineres som diplomingeniører i 1901. De skal nå gjengjelde utdannelsen ved å hjelpe til med å bygge jernbanen mellom Oslo og Bergen, en stor utfordring som krever at det bygges mange tunneler og broer. Perfekt for ingeniørbrødrene å bidra til dette. Imidlertid reiser kun den eldste, Lauritz, tilbake til Norge for å jobbe. Den mellomste broren, Oscar, bygger også jernbaner, men det er i Tysk Østafrika, dit han flykter uten forvarsel etter en ulykkelig og ydmykende kjærlighetsaffære. Den yngste, Sverre, flykter – også han uten forvarsel – til London hvor han kan leve sammen med den han elsker, nemlig en britisk adelsmann. Sverre hører vi ikke noe mer om i denne boka. Men det kommer kanskje mer om han i neste bok, siden Guillou planlegger at dette skal bli en serie.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes. Jeg må innrømme at en del av boka ble skummet gjennom, da jeg synes dialoger og handlinger ble litt vel omstendig. Spesielt de mange beskrivelsene av Lauritz på fjellet i snøstormer og nær-døden-opplevelser blir langtekkelige, etter min mening. Det er mange detaljer, og de er sikkert funnet ut etter mye research, men for meg fører det til at beretningen blir fryktelig seig. Noe som gjør meg nysgjerrig, er imidlertid det at Sverre ikke nevnes mer i denne boka. Lauritz vil ikke tenke på ham som sin bror etter at han finner ut om legningen broren har, og det gjør meg nysgjerrig på å finne ut hvordan Guillou vil gripe dette an, kanskje i neste bok? Vi får se, jeg tviler på at jeg haster etter å bestille neste bok, men en eller annen gang??

Bernard Cornwell: «Den hvite rytteren»

«Den hvite rytteren» er en bok jeg ikke har husket giddet å skrive om før nå. Jeg har lest en bok av Bernard Cornwell tidligere også, du finner omtalen av «Det siste kongeriket» her. Cornwell har skrevet en serie historiske romaner om kong Alfreds vei til makten i et samlet England, som for over 1000 år siden bestod av mange småstater. Alfred styrte fra 871 til 900, og han fikk tilnavnet “den store”. «Den hvite rytteren» er nummer to i serien.

Som i forrige bok er det unge Uhtred, jarl av Bebbanburg, som er fortelleren. Han er en ung sakser som delvis vokste opp blant vikinger. Han er ung, men allerede dreven på slagmarken. Boka begynner der «Det siste kongeriket» sluttet, og handler om året da vikingene kapret Alfreds kongerike og drev ham på flukt. Det kan synes som Wessex, og England, er tilintetgjort, men Alfred er fast bestemt på å gjøre et siste desperat forsøk som muligens kan redde kongeriket hans. Cornwell beskriver blodige og dramatiske kampscener med sverd og skjold, men han skildrer også vennskap, klokskap og viljestyrke på en veldig fin måte. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om boka. Det var litt pas å komme seg gjennom den, faktisk. Kanskje fordi jeg leste den med så ujevne mellomrom. Midt i OL, må vite… Jeg kommer sikkert til å lese flere Cornwell-bøker, men ikke enda.

Hilary Mantel: «Bring Up the Bodies»

Dette er bok nummer to i serien Hilary Mantel har skrevet om Henry VIII sin fremste rådgiver Thomas Cromwell (tydeligvis skal det også komme en tredje bok etterhvert. Hurra!). Den første boka heter «Wolf Hall» (på norsk «Ulvetid»), og du kan se hva jeg har skrevet om den her. «Wolf Hall» vant Bookerprisen i 2009, og nå er «Bring Up the Bodies» nominert for samme pris i år. Vel fortjent, spør du meg!

I «Wolf Hall» fikk den allestedsnærværende altmuligmannen Cromwell ansvaret for å legge til rette for at Henry VIII kunne annullere sitt ekteskap med Catherine av Aragon, slik at Anne Boleyn kunne bli hans dronning. I «Bring Up the Bodies» er handlingen lagt til 1535-1536, det siste leveåret i Anne Boleyns liv og omstendighetene som fører til hennes fall. Det har jeg lest om før, blant annet i Alison Weirs «The Lady in the Tower – the Fall of Anne Boleyn». Men her fortelles altså historien sett fra Cromwells side – selve sjefsarkitekten som har utsendte øyne og ører overalt. Han skal legge til rette for at kongen skal kunne kvitte seg med Anne og deretter gifte seg med den både uskyldige og underskjønne Jane Seymour. Av ymse grunner som tåkelegges av Mantel, henrettes etterhvert fem menn før dronning Anne føres til skafottet et par dager senere. Bakgrunnen for henrettelsen var sammensvergelser og antatt falske beskyldninger om utroskap og incest. Men det skal være sagt at vi egentlig ikke vet hva som egentlig skjedde, og boka viser vel at en fjær fort kan bli til ti høns – minst.

Boka er nok mørkere og mer dyster enn «Wolf Hall». Men når det er sagt, er det mange artige sitater og beskrivelser her også – som i forgjengeren. Som beskrivelsen av hertugen av Norfolk på side 188:

So here’s the Duke of Norfolk, expecting to be fed. Dressed in his best, or at least what is good enough for Lambeth Palace, he looks like a piece of rope chewed by a dog, or a piece of gristle left on the side of a trencher. Bright fierce eyes under unruly brows. Hair an iron stubble. His person is meagre, sinewy, and he smells of horses and leather and the armourer’s shop, and mysteriously of furnaces or perhaps of cooling ash: dust-dry, pungent.

Hertugen er visst ikke god mot sin kone hertuginnen, som på neste side klager sin nød til Cromwell og ber om hjelp:

As if he, Thomas Cromwell, could turn the duke into one of the world’s great lovers, or even into a reasonable man.

Og Cromwell spiller sitt spill med omhu. Han trår forsiktig der han må, han er voldsom og rå når han må. Spesielt forsiktig er han overfor overfor den allmektige kongen. Han minnes hva en av de han tidligere har fått halshugget pleide å si, på side 209:

You can be merry with the king, you can share a joke with him. But as Thomas More used to say, it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.

Som dere sikkert forstår, så anbefaler jeg denne boka på det varmeste. Den norske oversettelsen, som skal hete «Falkejakt, kommer på markedet i høst en gang. Kanskje jeg må kjøpe den for å ha den i hylla. Denne engelske versjonen leste jeg på Kindlen min. Og når bok nummer tre kommer, vet jeg ikke. Men jeg skal definitivt følge med og lese den når den kommer!

Jane Borodale: «Fyrmakerinnen»

Denne boka dukket uanmeldt opp i postkassen som et leseeksemplar fra Juritzen forlag. Både tittle og forfatter var totalt ukjent for meg, så jeg var i grunnen litt spent da jeg begynte å lese.  Bokas handling foregår i England på 1700-tallet, noe som gjorde meg nysgjerrig. Jeg liker egentlig godt å lese historiske romaner. Hovedpersonen er Agnes Trussel, som er 17 år, fra fattige kår og gravid med et uønsket barn. For å spare  familien sin for skammen med at hun venter barn som ugift, forlater hun landsbygda i all hemmelighet og reiser til London. Agnes banker på en dør der det averteres etter hjelp, og hun får jobb som assistent for fyrverkerimakeren John Blacklock, en heller dyster enkemann. Etterhvert viser det seg at Agnes har gode talenter innen dette faget.

…og dit kom jeg. Sånn halvveis, omtrent. Da falt jeg av lasset. Men jeg leser i omtalen hos forlaget at Agnes «minner sin læremester om hans avdøde kone, og det oppstår et avstandsforhold. Når Blacklock plutselig dør, viser det seg at han gjort Agnes til sin kone og hun arver hele bedriften, huset og pengene».  Jeg vet egentlig ikke helt hva som gjorde at boka ikke fenget. For det var spennende å lese om Agnes’ flukt til London, for eksempel. Men så – noen spørsmål melder seg under veis som jeg leser: Hvordan klarer for eksempel Agnes å skjule graviditeten sin så lenge? Hvorfor oppdages det ikke at hun venter barn?

Konklusjonen må vel være at noen bøker fenger, andre gjør det ikke. Denne fenget ikke meg, og det er litt synd. Jeg ville gjerne like den, men fikk det bare ikke til. Rett og slett. Da sluttet jeg å lese og vil heller bruke tiden på å lese andre bøker.

Britt Karin Larsen: «Som steinen skinner»

Nok en bokomtale som omhandler en bok av Britt Karin Larsen. Det handler om tredje bok i serien om skogfinnene, «Som steinen skinner». Omtalene jeg har skrevet om «Det vokser et tre i Mostamägg» og «Himmelbjørnens skog» finner dere ved å klikke på lenkene. Og – som Solgunn også skriver i sin blogg; jeg har fått meg en ny forfatterheltinne. Jeg håpet jo at bøkene skulle være fine og interessante da jeg begynte å lese dem, mye på grunn av temaet. Men at jeg skulle bli såpass overbegeistret, det hadde jeg aldri trodd!

Vi møter igjen personene fra de andre to bøkene. Historiene fortelles, som i de andre bøkene, på en lavmælt måte uansett hva temaet måtte være; ungjenta som er havnet i «ulykka», barnemord, hatet mellom mor og datter etter at datteren oppdager forholdet mellom mora og sin egen kjæreste, bjørnejakt eller forbudt kjærlighet mellom pastoren og vennen hans. Eller det å ha Amerika som en utvei, ut av fattigdommen og slitet. Eller sinte kvinner, som kanskje underbygges av dette sitatet:

Gud ga mennene muskler så de lett kunne slå sin egen kjerring ihjel, om de ville. Men til gjengjeld ga Gud kjerringene kjeften, og om ord ikke kan drepe, så kan de gjøre en mann så liten, ja, på et blunk kan de forvandle ham til mindre enn ingenting.

Alt fortelles uten nykker eller store ord. Og fortellingene omkranses av skogen, en kulisse som står der like tålmodig og rank som den har gjort i hundrevis av år. Boka slutter, for meg, med mange ubesvarte spørsmål. Og jeg krysser fingre og tær for at det skal komme en bok til i denne serien.

Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg»

På søndag gav jeg dere en smakebit fra Britt Karin Larsens bok «Det vokser et tre i Mostamägg». Nå har jeg lest den ferdig, og det er på tide med en aldri så liten bokomtale. Og for å si det slik: Jeg er overbegeistret!

Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Hedmark og Värmland, dit finske innvandrere begynte å komme på 1600-tallet, på grunn av uår og nød hjemme i Finland. Språk, levesett og skikker holdt seg i flere hundre år etter. I boka derimot, befinner vi oss på 1800-tallet, og det er disse finnenes etterkommere vi møter. Vi følger flere karakterer gjennom boka; bjørnejegeren Taneli, tjenestejenta Lina med den farløse lille datteren Annikka, gjestgiverens datter Lisa, pastoren, Valkola-Kaisa, Hilda… Boka er bare på ca 200 sider, men allikevel blir vi godt kjent med hver enkelt karakter slik at Larsen får sagt mye med få ord.

Boka er skrevet på en spesiell måte. Hvert kapittel åpner liksom med et slags overblikk, a la dette:

Å hengi seg, overgi seg til noe sterkere, ligger ikke det som en drift dypt under andre drifter? Hengivelsen som kan løfte et liv eller knuse det?

Deretter fortsetter kapittelet med på en måte å dykke ned og beskrive hvem det først og fremst handler om, dette kapittelet fortsetter slik etter innledningen ovenfor:

Lisa går og varter opp i gjestgivergarden, bærer tallerkner og fyller glass, og i et hjørne sitter også pastoren og spiser, men ikke alene, slik han gjorde før.

På en måte blir fortellingen helt annerledes da, enn om man bare gikk «rett ned på bakken» og fortalte om hva som skjedde. Hele boka er skrevet i et nøkternt, nydelig og liksom lavmælt språk. Det er vakkert, rett og slett. Allikevel er det ingen vakker, romantisk skildring av skogfinnene. Menneskene er sårbare, men må samarbeide med naturen for å overleve. Boka går rett på sak, men språket demper inntrykkene allikevel. Kan anbefale boka på det varmeste!

Jeg har allerede lånt bok nummer to i serien, «Himmelbjørnens skog», og den blir nok noe av det jeg skal lese i påsken tenker jeg. Temaet er spennende! Fra tidligere har jeg lest Åsta Holths «Finnskogtrilogien», som også har skogfinnene som hovedtema. Og siden jeg har skogfinneslekt på både mamma og pappas side, er det gøy å lese og lære mer.

Åsta Holth: «Finnskogtrilogien»

Som jeg nevnte i går, er dette en av bøkene jeg gjerne skulle ha tatt med meg til en øde øy. Men jeg har visst glemt å overføre denne omtalen fra den gamle bloggen og hit. Derfor kommer den her:

Denne boka nevnte jeg så vidt her, og jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om den siden jeg stadig vekk kommer tilbake til den. Den består altså av tre bøker, nemlig «Kornet og freden» (utgitt 1955), «Steinen blømer» (1963) og «Kapellet» (1967).

Handlingen begynner på slutten av 1600-tallet, som var det århundret der finneinnvandringen til grensetraktene virkelig tok til. Vi følger Pål Tyyskiäinen og kona hans, Kerttu Mullikka i det første bindet, og siden blir vi kjent med etterkommerne deres og de harde kårene de lever under på «Skogen» både på 1700- og 1800-tallet. Vi hører om fordommer og utfordringer mellom finnene og nordmennene – kanskje det kan sees på som en slags parallell til samfunnet vi nå lever i. Bøkene er skrevet på nynorsk, kanskje fordi dette skriftspråket ligger nærmere opp til dialekten Holth selv snakket?

Kanskje ikke alle fakta Holth skriver om er helt korrekte, men personene i bøkene har jo eksistert i virkeligheten. Jeg har også skrevet her i bloggen at jeg selv holder litt på med slektsgranskning, og faktisk har jeg funnet navnet Mullikka blant mine forfedre. Men også navn som Räisäinen, Suhoinen og Tossavainen. Derfor har jeg satt veldig pris på denne boka, det er spennende å lese om hvordan finnene levde på Finnskogen for mange hundre år siden.

Bernard Cornwell: «Det siste kongeriket»

Denne boka er den første i en serie historiske romaner om kong Alfreds vei til makten i et samlet England, som for over 1000 år siden bestod av mange småstater. Alfred styrte fra 871 til 900, og han fikk tilnavnet «den store». Årsaken er nok først og fremst at han maktet å stoppe de danske vikingers herjinger og plyndringer, som var i ferd med å gjøre England til en dansk stat. Jeg synes imidlertid at Cornwell framstiller «den store» som litt puslete og vek.

Historien fortelles av Uhtred, som lever i 800-tallets Northumbria. 10 år gammel fanges og adopteres han av vikinghøvdingen Ragnar. Hele familien til Uhtred er blitt drept av vikingene, og han blir spart bare fordi han i raseri angriper vikinghøvdingen med det bittelille sverdet sitt. Til tross for denne dramatiske åpningen blir ikke årene hos danene vonde. Uhtred har sansen for livsform og skikker. Han lærer å slåss. Og han blir som en sønn for vikinghøvdingen Ragnar.  Han slipper å be ustanselig, for engelskmennene tydde til den nye kristentroen, og det meste som skjedde av godt og vondt var «fordi Gud ville det». Vikingene derimot, holdt seg fremdeles til den gamle åsatroen. Cornwell beskriver mange scener med ofringer før vikingene skal gå til krig. Men selv om Uhtred vokser opp som dane, er han det ikke fra fødselen av. Og han merker hvordan lojaliteten svinger mellom engelskmennene og vikingene. Og til slutt ender han opp «på lag» med nettopp kong Alfred, som regjerer i Essex, det siste kongeriket vikingene ikke har erobret – derav tittelen på boka.

En veldig bra bok, synes jeg. Jeg liker historiske romaner, og jeg skal definitivt lese de andre bøkene i denne serien også.

Karsten Alnæs: «Grevens tid»

Så er jeg ferdig med Karsten Alnæs sin bok «Grevens tid». Fra tidligere har jeg lest – ikke hver bokstav, men mye av – «Historien om Norge» 1-5 og «Historien om Europa» 1-4 som han også har skrevet. De likte jeg godt, derfor hadde jeg forventninger også til denne. Og historiske romaner liker jeg godt. Forlaget omtaler boka slik:

«Grevens tid» skildrer den første delen av livet til grev Herman Wedel Jarlsberg, en av de mest toneangivende Eidsvollmennene i 1814. Han vokste opp som norsk ambassadørsønn i Napoli, Haag og London. Den unge greven var frihetssøkende og opprørsk, og tiden han levde i, var urolig. Flere ganger trosset han storm og engelske krigsskip over Skagerrak for å skaffe korn til utsultede nordmenn, og han mønstret et frivillig jegerkorps for å slåss mot svenskene. Wedel Jarlsberg ville skape et selvstendig, uavhengig Norge bygd på ideene fra den franske revolusjon. Romanen følger hans usedvanlige og spenningsfylte liv og skildrer samtidig en dramatisk tid i Norge med nødsår, opprør, blokader, kriger og det politiske spillet i årene før 1814. «Grevens tid» bygger på brev, skriv, dagbøker, protokoller og beretninger. Historien er farget av Karsten Alnæs’ innlevelse og fantasi der kildene tier.

Det er lærerikt å lese om de dramatiske omstendighetene i 1814, da Norge fikk sin egen grunnlov. Alnæs skriver godt om hvordan lille Norge rett og slett var en kasteball mellom Sverige og Danmark, og med stormakter som Frankrike, England og Russland truende i bakgrunnen. Grev Wedel Jarlsbergs liv i seg selv har nok gitt Alnæs mye gratis. Grevens liv står i sterk kontrast for eksempel til hvordan bondestanden her i landet levde på den tiden. Men hvorfor framstilles han så prektig, så nærmest skinnhellig? Jeg savner å lese om litt andre sider ved Wedel. Det skrives utelukkende om hvor omsorgsfull og edel han var, overfor familie og de fattige, for eksempel. Hadde han virkelig ingen mindre gode sider? Det føles litt som om det bare touches borti overflaten, ikke  at man graver i hvordan han var ellers. Slik sett framstilles han kanskje litt lite troverdig. Dermed faller kanskje skildringen av greven mindre i smak hos meg, mens begivenhetene i 1814 skildres mye bedre, etter min mening.

Smakebit på søndag: «Grevens tid» av Karsten Alnæs

Hei, og godt nytt år alle sammen! Jeg innleder året med å gi en smakebit på boka jeg leser nå, nemlig «Grevens tid» av Karsten Alnæs:

Selv om alt var forandret, gikk livet i London som før. Forholdet mellom faren og Herman var blitt kjøligere etter morens oppbrudd, men faren var mildere stemt mot Ferdinand, som han åpenbart forsøkte å gjøre seg fortrolig med.

En helt grei bok så langt. Litt langtekkelig kanskje, men ikke verre enn at boka skal leses ferdig. Om du vil finne flere smakebiter på gode bøker, kan du som vanlig ta en titt innom bloggen «Flukten fra virkeligheten».

C.J. Sansom: «Åpenbaring»

Sånn, omsider er jeg endelig ferdig med C.J. Sansoms bok «Åpenbaring». Det har tatt sin tid å lese den, og det er ikke bare fordi det er en liten murstein av en bok på nær 600 sider. Det er også fordi undertegnede har hatt til dels mye å gjøre, og når man endelig kommer hjem og synker dypt ned i sofaen… Ja, da har sløv zapping med fjernkontrollen fristet mer. Men uansett; nå er boka ferdig lest. Slik presenteres den hos forlaget Press:

Romanen utfolder en gripende historie fra Londons nattside, der religiøst hysteri, anfektelser av makten og en sinnssyk seriemorder kaster mørke skygger over sommerens løfte om lysere tider.

Det er vår, og London nyter at sommeren 1543 er på vei. Kong Henrik den åttende beiler til Catherine Parr om å bli hans sjette kone – men denne gang gjør objektet for hans begjær motstand. Erkebiskop Cranmer og den protestantiske fraksjon følger det hele med argusøyne, for Lady Catherine er kjent for å ha reformistsympatier. 

På samme tidspunkt er Shardlake i ferd med å undersøke en sak der en tenåringsgutt, med tunge religiøse tvangstanker, er blitt plassert på sinnssykehus. Hans foreldre er redde for at han skal bli brent på bålet som kjetter. Samtidig blir en tidligere venn av Shardlake myrdet, og han lover enken å stille gjerningsmannen til ansvar. Jakten bringer Shardlake ikke bare til den fengslede gutten, men også i retning av erkebiskopen og Catherine Parr – og til de dystre spådommer i bibelens Åpenbaring. Shardlake blir involvert.

Jeg synes denne er like god som de andre, «Oppløsning», «Mørk ild» og «Monark». Den pukkelryggede sakføreren Matthew Shardlake er blitt en favoritt hos meg, rett og slett. C.J. Sansom fortsetter, som i de andre bøkene, å framstille ham som melankolsk, sårbar og alt annet enn en superhelt. Parhesten hans, Jack Barack, er en kontrast til dette. Men det kler bøkene veldig godt. Gleder meg til femte bok i serien. Den heter «Heartstone» på engelsk, og jeg er neimen ikke sikker på om den er oversatt til norsk enda. Noen som vet?

Philippa Gregory: «The other Boleyn girl»

Så er jeg omsider ferdig med Philippa Gregorys «The other Boleyn girl». Det har tatt sin tid, litt fordi jeg har vært syk i forrige uke og litt fordi hverdagen med sine logistikkutfordringer er i gang igjen… Jeg har lest denne boka tidligere, men det er noen år siden nå. Jeg husker imidlertid at jeg likte den godt, og siden jeg generelt er glad i historiske romaner fra Tudortidens England, var det i grunnen et lett valg å lese den på nytt.

Mary Boleyn blir fjorten år gammel elskerinnen til Henry VIII, som altså regjerte England på 1500-tallet. Mary blir nærmest beordret av den maktsyke familien sin til å bli kongens elskerinne – selv om hun er gift med en annen mann. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det imidlertid seg mange intriger og mye maktspill. Kongens favoritter får rikdom og adelstitler, mens en dødsdom venter hans uvenner. Mary blir blendet av kongens makt og av sjarmen hans, men interessen hans kjølner til tross for at hun får to barn med ham. Hun blir etterhvert tvunget til å la  den maktsyke søsteren Anne ta  plassen sin – og henne kjenner vi jo. Anne Boleyn var en av de to dronningene Henry VIII lot halshugge (om du klikker her kommer du til en omtale av en bok jeg har lest om Anne).  Mary forstår at hun må kjempe mot kongen og mot sin familie(som behandler henne som en handelsvare og marionettedukke), og ta ansvar for sitt eget liv.

Det har jo vært diskutert hvor historisk korrekt denne boka er. Fiksjon og virkelighet blandes nok godt sammen (og jeg aner ikke hvor grensene for det går), men det funker for meg. Her fremstilles Mary som den yngste søsteren, mens blant annet Wikipedia skriver at hun var den eldste. I tillegg skrives det  at det slett ikke er sikkert at Mary fikk barn med Henry VIII. Om du klikker her finner du andre punkter historikere har drøftet om boka. Jeg har ingen formening, men synes ihvertfall at boka er god underholdning. Boka har også blitt til en film med Natalie Portman og Scarlett Johansson i hovedrollene, men den likte jeg ikke så veldig godt, husker jeg. Ellers skal visstnok Alison Weir gi ut en bok om Mary etterhvert, og den skal jeg nok lese.

Jette A. Kaarsbøl: «Den lukkede bok»

Denne boka ble tilfeldigvis med meg hjem fra Norli, hvor jeg typisk nok ikke klarte å motstå et «3 bøker for prisen av 2»-tilbud. Jeg hadde faktisk aldri hørt om verken forfatteren eller boka før, men teksten på baksiden syntes jeg virket lovende, så dermed fikk de to Kate Morton-bøkene jeg kjøpte selskap av denne:

Året er 1875. Tjueen år gamle Frederikke Leuenbech lever en søvngjengeraktig og overbeskyttet tilværelse som brått skal opphøre idet hun treffer den idealistiske og sjarmerende fødselslegen Frederik Faber. Han kan gi henne friheten hun drømmer om, men hun får snart erfare at frihet kan ha en høy pris. I kretsen omkring Frederik finner vi flere av Det Moderne Gjennombrudds mest markante kulturpersonligheter. Med denne gruppen mennesker er det Frederikke innleder et tilsynelatende misunnelsesverdig liv i frihet og økonomisk uavhengighet og med utstrakt selskapelighet. Men under den perfekte overflaten lurer hemmelighetene og de skjulte lengslene. Frederikke presses til å gjøre valg som skal få store konsekvenser for hennes omgivelser og for henne selv. Den lukkede bok er befolket av idealister, medløpere, ildsjeler, dagdrivere, åndsaristorkrater og proletarer. Det er en bok om uforløst kjærlighet, om mål og midler, om idealisme og feighet. Men først og fremst er det en fengslende historie om å hanskes med overraskelsene livet byr på.

Boka begynner på en måte i feil ende. Vi møter aller først Frederikke mot slutten av livet. Hun er en bitter og ensom kvinne. Hun synes hun hadde fortjent atskillig mer lykke enn det hun har fått. Livet ble visst ikke slik hun hadde forventet og håpet på i unge år. Skildringene av Frederikkes liv på 1800-tallet er stikk motsatt – hun lever i en munter og (stort sett) bekymringsløs tilværelse. Underveis kommenterer Kaarsbøl dette lett ironisk og litt sarkastisk, men samtidig respektfullt. Livet til Frederikke sammenlignes med nåtiden, akkurat som for å understreke at dette er ekte og realistisk. Turene og lunsjene, de morsomme diskusjonene i gjengen – alt settes i kontrast til Frederikkes lengsler, forhåpninger og det hun ikke får – på grunn av den store hemmeligheten ektemannen hennes bærer på. Alle tror hun har det perfekt, men skraper man på overflaten er allikevel ikke ting som de virker.

Det er alltid hyggelig å få seg gode overraskelser når man leser bøker. For dette var en bok å kose seg meg, synes jeg! Boka er forøvrig skrevet i et språk som er flytende og lett å lese. Om du er interessert i å lese hva andre bloggere mener om boka, har du noen lenker å kikke på her:
Les mye
Litterær puls
Dobbelt lykke
Around books
Pias blogg

Herbjørg Wassmo: «Hundre år»

Nok en sommerferiebok skal blogges om. «Hundre år» er en bok jeg nettopp er ferdig med, og det er ikke den første boka av Herbjørg Wassmo jeg leser . Men det er mange år siden jeg leste blant annet «Dinas bok» og resten av bøkene i den trilogien. Husker at jeg likte dem kjempegodt, så jeg så fram til å lese «Hundre år» også.

Også i denne boka skrives det om sterke kvinner, slik som nettopp Dina. Men i denne boka er det Herbjørg Wassmos formødre det skrives om, i tre generasjoner: Oldemoren Sara Susanne, mormoren Elida og moren Hjørdis. Fra Sara Susannes fødsel i 1842 og til forfatterens fødsel i 1942 er det hundre år, derav tittelen til boka. Det fortelles om mennene disse kvinnene ville ha og mennene de fikk, alle barna de fikk, og om sorger og gleder gjennom et langt liv. Kanskje det er Sara Susanne som gjør sterkest inntrykk på meg. Sara Susanne som for eksempel innrømmer for seg selv at hun slett ikke ønsker seg barnet i magen, hvilket nummer i rekken av 12 barn er det? Kan livet egentlig tvinge fram forhold man ikke vil vedkjenne seg? Hvordan klarer man da å ta tak i livet sitt og overleve? Hver familie har sine historier og hemmeligheter. Som en kontrast – eller kanskje for å understreke dette – den ville nordnorske naturen som Wassmo skildrer like godt her som hun har gjort i sine tidligere bøker.

Boka handler også om den lille jenta Herbjørg som gjemte seg på låven for å unngå han, noe som fortelles mest mellom linjene. Jenta som skriver seg gjennom livet og virkeligheten i små gule notatbøker hun gjemmer for at ingen skal finne dem – aller minst han.

En veldig fin bok, jeg hadde veldig vanskelig for å legge den fra meg da jeg leste den !

C.J. Sansom: «Monark»

Den tredje boka jeg leste i sommer, var «Monark» av C.J. Sansom. Det er også den tredje boka jeg leser om den pukkelryggede advokaten Matthew Shardlake, som lever i Tudortidens England. Fra tidligere har jeg lest «Oppløsning» og «Mørk ild». Bokkilden presenterer boka slik:

Sommeren 1541 blir et komplott mot den britiske trone avslørt, og Henrik den 8. legger ut på en spektakulær ferd fra London til York. Shardlake og hans assistent, Jack Barack, er allerede på plass i York. Mens de venter på Kongens ankomst blir en lokal glassmester myrdet, og saken blir raskt delikat da den synes å ha forbindelser til kongefamilien selv. I tillegg kommer Shardlake uforvarende over sensitiv informasjon som sår tvil om legitimiteten av den kongelige blodslinje – en hemmelighet så farlig at den kan bringe enhver som kommer i befatning med den til Tower og i døden, inklusive Shardlake …

Boka har en blanding av sannhet og myter, og fotnotene til slutt i boka gir oss forklaringen på hva som er fri fantasi fra forfatteren og hva som faktisk er sannhet. Og alt er slett ikke slik jeg trodde, for å si det slik. Som jeg skrev om «Mørk ild», er ikke dette krim i tradisjonell forstand. Det er slett ikke noe heseblesende tempo her heller – raske biler og fly var for eksempel ikke funnet opp  i datidens England. Sympatiske Shardlake selv er fremdeles ingen superhelt, melankolsk og sårbar som han fortsetter å være. Det er vel heller medhjelperen hans, med det klingende navnet Jack Barack, som har enkelte machotendenser. Men C.J. Sansom krydrer historien godt allikevel, med detaljer og handlinger. Det er nesten så lukter og lyder stiger opp fra permene på boka. Det er alltid fantastisk å oppdage at man glemmer å puste og blunke når man leser en bok, fordi boka er så bra at man blir helt revet med. Heldigvis er det fortsatt to bøker igjen i serien, jeg lurer på om jeg ikke skal bestille de i engelsk versjon («Revelation» og «Heartstone»).