Category Archives: historisk roman

Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

wpid-2015-03-02-20.27.40.jpg.jpeg Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Philippa Gregory: «The Kingmaker’s Daughter»

kingm Nå har jeg lest ferdig nok en bok som var på sommerleseplanen, nemlig Philippa Gregorys «The Kingmakers Daughter», fjerde bok i en serie hun har kalt «The Cousins’ War». Forresten: når jeg ser på innlegget om sommerlesing, så oppdager jeg faktisk at jeg har kommet meg gjennom listen min. Ikke dårlig. Kanskje fordi ambisjonene var heller labre denne gangen..?

Ihvertfall; Goodreads.com skriver dette om boka:

The Kingmaker’s Daughter is the gripping story of the daughters of the man known as the «Kingmaker,» Richard Neville, Earl of Warwick: the most powerful magnate in fifteenth-century England. Without a son and heir, he uses his daughters, Anne and Isabel as pawns in his political games, and they grow up to be influential players in their own right. In this novel, her first sister story since The Other Boleyn Girl, Philippa Gregory explores the lives of two fascinating young women.

At the court of Edward IV and his beautiful queen, Elizabeth Woodville, Anne grows from a delightful child to become ever more fearful and desperate when her father makes war on his former friends. Married at age fourteen, she is soon left widowed and fatherless, her mother in sanctuary and her sister married to the enemy. Anne manages her own escape by marrying Richard, Duke of Gloucester, but her choice will set her on a collision course with the overwhelming power of the royal family and will cost the lives of those she loves most in the world, including her precious only son, Prince Edward. Ultimately, the kingmaker’s daughter will achieve her father’s greatest ambition.

OK, litt lettvint med å kopiere og deretter lime inn her, men vi får gjøre det enkelt da, siden jeg ikke akkurat er i bloggerhjørnet for tiden. Uansett, jeg likte boka kjempegodt! Ved siden av krim er historiske romaner noe av det jeg liker aller best å lese. Det er Anne Neville som er hovedperson og forteller, i jeg-form. Og jeg synes det er nettopp jeg-formen som gjør Philippa Gregorys bøker ekstra gode. Vi følger Anne (og søsteren Isabel) fra de er små jenter og fram til Anne blir dronning – slik farens ambisjon var. Men på veien kommer mange gleder, sorger og farer – og kanskje en smule trolldom og hekseri. Og hvem kan hun egentlig stole på ved hoffet? Anne framstår etterhvert som en veldig tydelig personlighet, kanskje i motsetning til den hun beskrives som da hun var yngre. Hun døde ung, bare 28 år, og lå faktisk i en umerket grav i Westminster Abbey i nesten 500 år før graven ble merket. Og nå har Gregory fått henne enda mer fram i lyset. Jeg koste meg veldig med å lese denne boka, og det var en fin avveksling fra krimbøkene jeg har slukt hittil i sommer!

Tre bøker jeg ikke har blogget om

Noen bøker MÅ man bare skrive om med en eneste gang, mens andre husker gidder man ikke å skrive om – og saken bare utsettes. Her er noen kjappe ord om tre historiske bøker jeg har lest – en eller annen gang i løpet av 2012. Husker ikke helt når, bare…

imagesDavid Starkey: «Six Wives. The Queens of Henry VIII». Egentlig et tema jeg har lest en del om, dette her – Henry VIII og de seks dronningene hans, der to av dem ble sendt til skafottet og halshugget. Helt grei bok, som tar for seg spesielt mye om de to første dronningene, Catherine of Aragon og Anne Boleyn.

 

 

 

Alison Weir: «Children of England». Da Henry VIII døde i 1547, hadde han tre etterfølgere  – 9780099532675
Edward, Mary og Elizabeth. Dersom deres slektslinjer ikke ble videreført, skulle etterkommerne til hans søster Mary Tudor arve tronen, en av disse var 16 år gamle Lady Jane Grey som var dronning i ni dager før hun ble – nettopp – halshugget.

 

 

 

booksAlison Weir: «A Dangerous Inheritance». En bok om ovennevnte Lady Jane Greys søster Katherine og hennes fjerne slektning Katherine Plantagenet. Kun skummet kjapt gjennom denne, husker jeg – og syntes den var svææært langtekkelig…

Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

320x Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».

Philippa Gregory: «The Lady of the Rivers»

Helt siden jeg leste «The Other Boleyn Girl» av Philippa Gregory for en del år siden (jeg har lest den flere ganger!), har jeg til stadighet kommet tilbake til bøkene hennes. Historiske romaner er noe jeg liker, og spesielt når bøkene er basert på virkelige personer som faktisk har levd. Så også med «The Lady of the Rivers», som er tredje bok i en serie hun har kalt «The Cousins War». De to første bøkene i serien har jeg skrevet om her og her.

«The Lady of the Rivers» kommer faktisk før begge disse bøkene i tidsregning, og handler om prinsessen Jacquetta av Luxembourg som på 1400-tallet, 17 år gammel, giftes bort til en engelsk hertug, som dør ikke så lenge etter. Barnløs og alene sitter Jacquetta igjen, og det forventes vel at hun, som enkehertuginne, skal gifte seg med en mann av rett klasse. Imidlertid forelsker hun seg i Richard Woodville, en mann langt under sin stand. De gifter seg i hemmelighet og uten å ha bedt kongen om tillatelse – slik man egentlig skulle gjøre. Men uansett; ekteskapet blir lykkelig, langt og svært barnrikt. 14 barn får de til slutt, deriblant Elizabeth, som er hovedpersonen i første bok i denne serien. Alt i alt, en historisk roman slik jeg liker at den skal være.

Jan Guillou: «Brobyggarna»

Jeg har lest bittelitt av Jan Guillou fra tidligere, men det er lenge siden. Jeg vet med sikkerhet at jeg har lest den første av Arn-bøkene, og jeg tror jeg har lest et par av Hamiltonbøkene. Det er vel det. Men det er lenge siden. «Brobyggarna» så jeg i Akademibokhandeln på Nordstan i Göteborg, og jeg ble nysgjerrig av en eller annen grunn. At den er på svensk, spiller ikke så stor rolle, siden jeg leser omtrent like mye svensk som norsk.

Helt tilfeldig oppdages det at de tre brødrene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen fra Vestlandet er tekniske genier. Faren er nylig omkommet på havet, og etterhvert sender et selskap dem til Dresden i Tyskland, der de uteksamineres som diplomingeniører i 1901. De skal nå gjengjelde utdannelsen ved å hjelpe til med å bygge jernbanen mellom Oslo og Bergen, en stor utfordring som krever at det bygges mange tunneler og broer. Perfekt for ingeniørbrødrene å bidra til dette. Imidlertid reiser kun den eldste, Lauritz, tilbake til Norge for å jobbe. Den mellomste broren, Oscar, bygger også jernbaner, men det er i Tysk Østafrika, dit han flykter uten forvarsel etter en ulykkelig og ydmykende kjærlighetsaffære. Den yngste, Sverre, flykter – også han uten forvarsel – til London hvor han kan leve sammen med den han elsker, nemlig en britisk adelsmann. Sverre hører vi ikke noe mer om i denne boka. Men det kommer kanskje mer om han i neste bok, siden Guillou planlegger at dette skal bli en serie.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes. Jeg må innrømme at en del av boka ble skummet gjennom, da jeg synes dialoger og handlinger ble litt vel omstendig. Spesielt de mange beskrivelsene av Lauritz på fjellet i snøstormer og nær-døden-opplevelser blir langtekkelige, etter min mening. Det er mange detaljer, og de er sikkert funnet ut etter mye research, men for meg fører det til at beretningen blir fryktelig seig. Noe som gjør meg nysgjerrig, er imidlertid det at Sverre ikke nevnes mer i denne boka. Lauritz vil ikke tenke på ham som sin bror etter at han finner ut om legningen broren har, og det gjør meg nysgjerrig på å finne ut hvordan Guillou vil gripe dette an, kanskje i neste bok? Vi får se, jeg tviler på at jeg haster etter å bestille neste bok, men en eller annen gang??

Bernard Cornwell: «Den hvite rytteren»

«Den hvite rytteren» er en bok jeg ikke har husket giddet å skrive om før nå. Jeg har lest en bok av Bernard Cornwell tidligere også, du finner omtalen av «Det siste kongeriket» her. Cornwell har skrevet en serie historiske romaner om kong Alfreds vei til makten i et samlet England, som for over 1000 år siden bestod av mange småstater. Alfred styrte fra 871 til 900, og han fikk tilnavnet “den store”. «Den hvite rytteren» er nummer to i serien.

Som i forrige bok er det unge Uhtred, jarl av Bebbanburg, som er fortelleren. Han er en ung sakser som delvis vokste opp blant vikinger. Han er ung, men allerede dreven på slagmarken. Boka begynner der «Det siste kongeriket» sluttet, og handler om året da vikingene kapret Alfreds kongerike og drev ham på flukt. Det kan synes som Wessex, og England, er tilintetgjort, men Alfred er fast bestemt på å gjøre et siste desperat forsøk som muligens kan redde kongeriket hans. Cornwell beskriver blodige og dramatiske kampscener med sverd og skjold, men han skildrer også vennskap, klokskap og viljestyrke på en veldig fin måte. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om boka. Det var litt pas å komme seg gjennom den, faktisk. Kanskje fordi jeg leste den med så ujevne mellomrom. Midt i OL, må vite… Jeg kommer sikkert til å lese flere Cornwell-bøker, men ikke enda.