Britt Karin Larsen: «Himmelbjørnens skog»

For en ukes tid siden leste jeg ferdig «Himmelbjørnens skog», bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om skogfinnene. Den første boka heter «Det vokser et tre i Mostamägg», og du kan lese hva jeg synes om den boka hvis du klikker her.

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er blitt mindre begeistret for denne serien etter å ha lest «Himmelbjørnens skog». Vi møter igjen Lina, Annikka, pastoren, Valkola-Kaisa, Noppi-Mattis og flere av de kjente navnene fra første bok. Britt Karin Larsen fortsetter med samme skrivemåte som i «Det vokser et tre i Mostamägg»: Hun åpner hvert kapittel med en slags betraktning, for hun zoomer inn på en konkret scene:

Skogen som er uten veier har et nett av stier, små og store, som ikke bare leder til andre torp og bygder, men til slåttemyrer og fiskeplasser, kullmiler og krøtterbeiter, tømmerkoier og multesteder.

Finnene som nå etter sankthans kommer gående i flokk og følge nøler ikke der andre stier krysser, de vet hvor de skal, de tar denne turen på halvannen mil hver eneste sommer.

Det er så utrolig fint gjort, og det er så mange fine avsnitt i denne boka, avsnitt som jeg får lyst til å lese igjen og igjen. Jeg føler at jeg blir kjent med karakterene til tross for at det brukes få ord. Folket på skogen blir levende, med sine problemer, sine gleder og sitt håp. Nød og sult herjer dem fremdeles, for livet på skogen er hardt. Men romanen skildrer også den nære kontakten med naturen, som er et helt sentralt tema i serien. Urter og naturfenomener kan ha vel så stor symbolsk kraft for finnene som et kors eller et dyr. Det beveger meg. Jeg er uansett sjeleglad for at jeg oppdaget disse bøkene. Nummer tre i serien, «Som steinen skinner», er ferdiglest den også. Omtale kommer, sånn etterhvert.