Av og til tar ting fryktelig lang tid. Det bare er sånn. Jeg har til meg å være brukt skrekkelig lang tid på å lese «Kill You Twice» på Kindlen min. Det er litt rart, for Chelsea Cains andre bøker har jeg jo slukt – ihvertfall de tre første (her er lenker til omtalene av de fire første bøkene – mens jeg husker det: «Ondskapens hjerte», «Hjerterdame», «Hjerterått» og «Mørketid»).
I «Kill You Twice» prøver politimannen Archie Sheridan i Portland, Oregon, å komme seg etter skadene som ble påført ham i de tidligere bøkene, mens beauty killer Gretchen Lowell er innlagt på Oregon State Hospital. Når Archie begynner å etterforske en uhyggelig mordsak, kontakter Gretchens psykiater ham med en oppsiktsvekkende nyhet. Gretchen har en datter, og hun ønsker at Archie skal beskytte jenta. De begynner dermed å sirkle rundt hverandre igjen, atter en gang. Men det merkelige forholdet mellom helten Archie og psykopaten Gretchen er imidlertid ikke helt hva det var før. Gretchen er lenket til en rullestol og er slett ikke så flott som før, dermed har hun færre kort å spille på denne gangen. Vi finner derimot ut mer om bakgrunnen hennes og hvorfor hun endte opp som The Beauty Killer. Og den historien er spennende nok i seg selv, synes jeg. Det er ikke mistanke om at Gretchen er gjerningspersonen denne gangen, men det må være noen som kjenner henne.
Det er mulig at man bør ha et sterkt hjerte for å lese Cain. Gretchen kutter av kroppsdeler med kirurgisk presisjon i tidligere bøker. Morderen i «Kill You Twice» er like ond, av grunner som til slutt blir tydelige. Likevel, i motsetning til noen av hennes tidligere romaner, det mest uhyggelige i «Kill You Twice» skjer før Archie (og leseren) snubler over dåden. Jeg vet ikke helt hvar jeg synes. Boka fenget meg ikke så voldsomt som de tre første gjorde, og det er nok en av grunnene til at jeg brukte så lang tid på den. Allikevel kan serien anbefales, men bøkene bør nok leses i rekkefølge.
Anitas blogg 
Tilbaketråkk: Mammutsalg 2015 | Anitas blogg