Jørn Lier Horst: «Nattmannen»

Siden «Nattmannen» altså stod i hylla allerede, innkjøpt på Mammutsalg i fjor tror jeg, passet det bra å lese den nå. Dette til tross for at det er femte bok Jørn Lier Horst har skrevet om politimannen William Wisting. Innledningen på boka er ekkel. En dame på vei til jobb en tidlig høstmorgen – i en tett tåke som gjør det hele enda mer uhyggelig – finner hodet til en ung jente satt opp på en stake midt på torget i Larvik. Guffent og fælt. Hvem i all verden kan gjøre noe slikt mot en ungjente? Og hvorfor? Egentlig ble jeg rett og slett skremt inn i teksten og måtte bare lese videre. Fort!

Den godeste William Wisting er ikke så lett å vippe av pinnen, men her innser han kjapt at dette må være den verste saken han har jobbet med. Jeg liker Wisting. Akkurat som jeg skrev etter å ha lest «Vinterstengt», så oppfatter jeg ham som en sindig, rolig kar som holder beina på bakken. Ingen særheter i noen retning. Datteren, VG-journalisten Line, jobber også med samme sak, og vi blir vitne til konfliktene Wisting føler når han er både politimann/etterforskningsleder og far til Line, som gjerne vil ha førstesideoppslag om saken.

Intrigen er godt bygget opp, og boka er tankevekkende ved siden av å være skrevet i et lettlest godt språk. Den viser kynismen og hensynsløsheten blant de kriminelle bakmennene, og hvordan de er villige til å utnytte de mest forsvarsløse blant oss. Mange groteske forbrytelser og mye spenning, og det er vel det som hører med til en god krimbok etter min mening. Men i denne boka ligger altså også muligheten til å stoppe opp og tenke noen ganger.