Category Archives: Blogg for Aschehoug

Jussi Adler-Olsen: «Flaskepost fra P»

>På en politistasjon i Skottland et sted har det stått en flaske i lang tid. Flasken, som har et svært skremmende innhold, havner etter litt om og men i Avdeling Q sine lokaler i København. Dermed trekkes Carl Mørck og assistenten hans, Assad, inn i en uhyggelig sak som omhandler forsvunnese søskenpar som aldri er blitt meldt savnet av foreldrene sine.

Tidligere har jeg lest to bøker av Jussi Adler-Olsen. Jeg syntes «Kvinnen i buret» var bra. Jeg syntes «Fasandreperne» var bra. Men de var ingenting mot denne! Oi, oi, oi! Denne inneholder nemlig det meste; De merkelige parhestene Carl og Assad, humor, kidnappinger, drap og høyt tempo. Og sist, men ikke minst en iskald, skruppelløs og psykopatisk gjerningsmann som i tillegg er en mester i å forkle seg og som har et utall av identiteter å velge mellom. Man gjør seg noen tanker underveis: Hvor gal kan man bli? Hva er årsaken til at noen kan bli så gal? Jussi Adler-Olsen har skrevet mesterlig, synes jeg. Innimellom er det såpass mesterlig skrevet at det går kaldt nedover ryggen på en stakkars leser.

Tusen takk til Aschehoug forlag som sendte meg et leseeksemplar så jeg kunne lese den og blogge om denne boka! Den kommer ut i Norge om en måneds tid eller så. Og til deg som ikke har lest den enda: Heldiggris!

Advertisements

Chris Cleave: «Little Bee»

> Nigerianske Little Bee har flyktet fra grusomme opplevelser i hjemlandet sitt og til England. Der sitter hun først to år i interneringsleir for flyktninger før hun slippes fri og oppsøker de eneste menneskene hun kjenner i England, nemlig Sarah og Andrew som hun møtte mens hun fremdeles bodde i hjemlandet. Livene til Little Bee, Sarah og Andrew ble forandret da de møttes på en strand utenfor et hotell i Nigeria. Sarah og Andrew hadde sneket seg utenfor hotellets trygge murer og møtte tilfeldigvis Little Bee og hennes søster i vill flukt fra mennene. Oppskakende og rystende ting skjer, men hva som konkret skjer får vi ikke vite før et godt stykke ut i boka. Livene til Sarah og Andrew blir uansett aldri som før, og to år senere står altså Little Bee på trappen deres. Sarah må da ta et oppgjør med det som hendte den kvelden på stranden i Nigeria og Little Bee må fortelle sin historie for første gang. Cleave veksler mellom å la Sarah og Little Bee være fortellerstemmen, noe jeg synes fungerer veldig bra i denne boka.

En alldeles hjerteskjærende bok innimellom, til tider såpass hjerteskjærende at jeg ikke helt visste om jeg orket å lese videre… Men jeg gjorde det allikevel, og det angrer jeg ikke på! Har ikke lyst til å skrive så mye mer om handlingen, bare les boka… Anbefaler den sterkt, for den gir et voldsomt inntrykk! Denne boka har jeg fått fra Aschehoug forlag for å lese den og blogge om den. Har du også lyst til å blogge om bøker for Aschehoug, kan du fylle ut dette skjemaet.

Edit 13/2 2010: Jeg må bare legge til en kopi av deler av kommentaren jeg skrev hos Bai:

…møtte jeg meg selv litt i døra da jeg leste omtalen din. For helt i starten av boka, da Little Bee fortalte, var jeg bare irritert og lurte på hvorfor jeg leste boka i det hele tatt… Kapitlene der Sarah forteller er nemlig, som du sier, de beste. Kan hende det overskygget litt av inntrykket jeg satt igjen med??

>Blogg for Aschehoug

>Jeg har tidligere fortalt at jeg meldte meg som bokanmelder for Aschehoug via dette skjemaet. Hittil har det medført to anmeldelser av Jussi Adler-Olsens bøker, se her og her. Nå har jeg fått en ny bok tilsendt for å anmelde den, nemlig «Little Bee» av Chris Cleave. Har aldri hørt om verken forfatteren eller boka før, men det høres jo fin ut, og jeg gleder meg til å lese den.

Må bare lese ferdig bøkene jeg holder på med først, og deretter har jeg en bok jeg har fått via bookcrossing som skal leses og sendes videre til nestemann på lista.

Jussi Adler-Olsen: «Fasandreperne»

Det var jo slett ikke meningen, men det blir gjerne slik. Jeg skulle bare ta en liten, liten titt på «Fasandreperne» før jeg begynte på Åsa Larssons «Solstorm». Og så klarte jeg bare ikke å legge den fra meg. Fikk den tilsendt fra Aschehoug. Foreløpig er den ikke kommet ut på norsk (jeg vet ikke helt når utgivelsesdatoen er), derfor er bildet her av den danske utgaven. Jeg får heller bytte det ut etterhvert.

Mine nye favorittetterforskere, Carl Mørck og assistenten hans, Assad, er fremdeles med, akkurat som i «Kvinnen i buret», som jeg skrev om tidligere. Denne gangen får de en sak på skrivebordet – tilsynelatende en oppklart sak med en tilståelse attpåtil, men er den virkelig så oppklart som den ser ut til å være? Avdeling Q skrider til verket.

Skurkene i boka er kjipe overklassemenn med bruk-og-kast-mentalitet til gangs. En kontrast til dette er Kimmie, som lever på gaten, men som tydeligvis har vært en del av overklassemiljøet en eller annen gang. Og – hvorfor er disse rikingene så redde for Kimmie? Hva er det hun vet som skremmer dem så voldsomt? Etterhvert avdekkes en historie som involverer både gamle venner, fiender og penger…

Jeg synes dette var en god bok, akkurat som «Kvinnen i buret» var. Og jeg håper det kommer flere om avdeling Q – kanskje jeg må lete litt på nettet og se. Det er nemlig flere tråder å nøste opp her, ikke minst om noen av hovedpersonene.

Jussi Adler-Olsen: «Kvinnen i buret»

>Jeg tror jeg har fått en ny krimhelt. Eller – to, hvis jeg skal være nøyaktig. Nemlig den danske forfatteren Jussi Adler-Olsen og hans utradisjonelle politimann og hovedperson Carl Mørck.

Carl Mørck har irritert på seg sjefene i en slik grad at han «oppgraderes» til stillingen som avdelingsleder for nyopprettede Avdeling Q. Dette er en spesialenhet i politiet som skal ta seg av ekstra kompliserte saker. Ulempen er at den godeste Mørck blir eneste ansatte i avdelingen. Etterhvert får han med seg assistenten Assad, som nok er litt vel overkvalifisert for arbeidsoppgaver som kun består av å kopiere ark, koke kaffe og skrubbe gulv.

Første sak? Vel – den bidrar ikke akkurat til noen entusiasme hos Mørck. Dette er saken: Den vakre og dyktige folketingspolitikeren Merete Lynggaard forsvinner plutselig sporløst, og dette utløser dette det reneste ramaskrik i pressen. Men politiet står uten spor i fem år, før Carl Mørck altså motvillig tar saken.

Det hele utvikler seg til et intenst og spennende drama. Jussi Adler-Olsen skriver et ledig språk, som er lett å lese. Handlingen er kanskje litt treg i starten, men dette synes jeg oppveies av språket og dramatikken i resten av boka.

Anbefaler den, kan kanskje være en fin julegave til krimelskere! Og takk til Aschehoug forlag som sendte boka til meg!