Jo Nesbø: «Politi»

Aller først: Tusen tusen takk til alle dere som har lest, likt og delt blogginnlegget mitt om turnusarbeid og jobbehelger! Det er helt overveldende hvilken respons det har vært – mye mer enn jeg hadde forestilt meg, for å si det mildt. Og siden jeg har sagt meningen min klart og tydelig om dette, så går vi videre mens vi venter på utfallet av saken. Videre? Ja, tilbake til bøkenes verden. Dette er jo egentlig en bokblogg.

Jeg har lest – nei forresten, jeg har pløyd meg gjennom Jo Nesbøs nyeste bok, «Politi». Det var fort gjort. Ikke fordi boka var spesielt tynn eller kjedelig, men fordi den var så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg. OMG, som det heter. Sist vi traff vår helt Harry Hole, i «Gjenferd», forlot vi ham nærmest istykkerskutt og tilsynelatende døende. Hvordan ville dette gå? Var «Gjenferd» den siste boka om Harry?

Men så… «Politi» utgis. På et sykehus ligger en pasient, tilsynelatende svevende mellom liv og død. I tillegg er han – for det er en «han» – av sikkerhetsgrunner under streng politibevoktning døgnet rundt. Sykehuspersonalet som skal inn på rommet må vise legitimasjon, så streng er bevoktningen. Kan denne pasienten være vår mann? Eller – hvem er det, egentlig? «Politi» handler – som tittelen sier – om politi. I smått og stort. I fortid og framtid. På liv og død. På godt og vondt. Mest på vondt, egentlig – med mye blod og gørr. Som vanlig har Nesbø gitt liv til hovedpersonene sine, selv om Mikael Bellman ikke helt når opp til Tom Waaler i å være utspekulert og ond. Men det er kanskje ikke meningen heller? En av mine favoritter er totningen Bjørn Holm. Enkelte av dialogene han er en del av er morsomme å lese, rett og slett. Spenningen ligger som et slags bakteppe hele tida, og som vanlig lurer Nesbø oss flere ganger når det gjelder å finne en gjerningsmann og å se logikken i det som skjer. Og jeg forstår etterhvert hvorfor det til vanlig melkehvite narkosemiddelet Propofol i denne boka er blankt og gjennomsiktig som vann.

Som ihuga krimfantast ble jeg altså ikke akkurat skuffet over denne boka. Den var kjempebra, og fortjener virkelig all den gode kritikken den har fått. Så, for min del kan Jo Nesbø gjerne fortsette å gå med rockestjernebrillene sine – det er vel fortjent!