Så har jeg lest ferdig Håkan Nessers femte – og, etter det jeg forstår – siste bok om politimannen Gunnar Barbarotti. Bokens norske tittel – som jeg lurte på grunnen til – er «De sørgende», og det kan jeg forstå nå når jeg har fått lest den ut. For Barbarotti, den godhjertede antihelten Barbarotti, han sørger. Boka innledes med at hans kone Marianne dør i sengen ved siden av ham. Plutselig. Og tilsammen hadde/har de fem barn som Barbarotti må få i havn og vel etablert. Alle sørger dypt og inderlig. En såkalt cold case blir Barbarottis første sak når han prøver seg tilbake på jobb. Saken handler om «Styckerskan från Lilla Burma», Ellen Bjarnebo. Hva hun er dømt for tidligere sier seg vel ut fra hva hun kalles. Men har hun noe å gjøre med denne nye og litt sovende saken som plukkes fram? Mer om dette har jeg ikke tenkt å fortelle – les selv isteden! Men det er mange tråder som må nøstes, og flere stemmer som må fortelle før det blir en slags konklusjon og løsning på saken.
Egentlig er vel ikke dette er krim i ordets rette forstand. Det er mer en fortelling om sorg og hvordan Barbarotti klarer å stable seg opp på og holde seg på beina. Han holder fortsatt samtaler med Vår Herre, men nå prøver han å få kontakt med Marianne også – med vekslende hell. Jeg har så sans for hvordan Nesser skriver og hvordan han gir liv til personene i boka. Barbarotti blir mer enn en tradisjonell utslitt politimann som man så ofte treffer på i krimbøker, han blir mer menneskelig rett og slett. Ispedd litt ironi og humor, som tidligere. Og da har jeg ikke engang nevnt at boka er skrevet i et like fantastisk språk som de andre er. Det er leit hvis dette er siste boka om ham, for jeg skulle så gjerne han lest mange flere!
Her er lenker til omtaler jeg har skrevet om de andre Brabarotti-bøkene:
*«Menneske uten hund»
*«En helt annan historia»
*«Berättelse om herr Roos»
*«De ensamma»
Anitas blogg 
Tilbaketråkk: Mammutsalg 2015 | Anitas blogg