Category Archives: Bøker jeg sluttet å lese

Lev Tolstoj: «Anna Karenina»

Det var en gang en utflyttet hedmarking som hadde en ambisjon om å lese «Anna Karenina» en eller annen gang i løpet av livet. Historien om vakre Anna, som forlater sin mann og sitt barn etter å ha møtt den kjekke Vronskij. I februar 2012 startet hedmarkingen på prosjektet etter å ha meldt seg på en lesesirkel på Lines blogg. «Et evighetsprosjekt,» sukket hedmarkingen for seg selv, men gikk allikevel på med friskt mot. Følelsen av å gå seg totalt vill i russiske navn var overhengende, og akk så lang – så innmari lang – den boka var! Etterhvert fungerte boka mer som sovemedisin. Ofte finner nemlig hedmarkingen på å lese spennende bøker på senga og blir liggende og lese ut i de små timer, men med denne klassikeren var dette problemet totalt fraværende. Søvnen inntraff momentant. Prosjektet kunne stemples som mislykket.

«Synd egentlig,» tenkte hedmarkingen etter å ha lagt boka til side (eller, rett skal være rett: den forsvant etter hvert under mange andre bøker), «men jeg har jo så mange andre spennende bøker å lese, at jeg rett og slett ikke gidder å bruke tid på en jeg synes er dødskjedelig.» Tanken streifet hedmarkingen, kanskje den blir bedre litt lenger uti, liksom – men siden stayerevnen og tålmodigheten ikke er spesielt godt utviklet, ble prosjektet avsluttet. Brutalt og hardt.

Og snipp snapp snute så var eventyret om hedmarkingen og Anna Karenina-prosjektet ute.  Nå blir det spennende å se om andre bloggere har kommet seg gjennom denne mursteinen.

 

Advertisements

Jane Borodale: «Fyrmakerinnen»

Denne boka dukket uanmeldt opp i postkassen som et leseeksemplar fra Juritzen forlag. Både tittle og forfatter var totalt ukjent for meg, så jeg var i grunnen litt spent da jeg begynte å lese.  Bokas handling foregår i England på 1700-tallet, noe som gjorde meg nysgjerrig. Jeg liker egentlig godt å lese historiske romaner. Hovedpersonen er Agnes Trussel, som er 17 år, fra fattige kår og gravid med et uønsket barn. For å spare  familien sin for skammen med at hun venter barn som ugift, forlater hun landsbygda i all hemmelighet og reiser til London. Agnes banker på en dør der det averteres etter hjelp, og hun får jobb som assistent for fyrverkerimakeren John Blacklock, en heller dyster enkemann. Etterhvert viser det seg at Agnes har gode talenter innen dette faget.

…og dit kom jeg. Sånn halvveis, omtrent. Da falt jeg av lasset. Men jeg leser i omtalen hos forlaget at Agnes «minner sin læremester om hans avdøde kone, og det oppstår et avstandsforhold. Når Blacklock plutselig dør, viser det seg at han gjort Agnes til sin kone og hun arver hele bedriften, huset og pengene».  Jeg vet egentlig ikke helt hva som gjorde at boka ikke fenget. For det var spennende å lese om Agnes’ flukt til London, for eksempel. Men så – noen spørsmål melder seg under veis som jeg leser: Hvordan klarer for eksempel Agnes å skjule graviditeten sin så lenge? Hvorfor oppdages det ikke at hun venter barn?

Konklusjonen må vel være at noen bøker fenger, andre gjør det ikke. Denne fenget ikke meg, og det er litt synd. Jeg ville gjerne like den, men fikk det bare ikke til. Rett og slett. Da sluttet jeg å lese og vil heller bruke tiden på å lese andre bøker.

Kate Morton: «The Distant Hours»

Jeg skrev jo her at jeg nå hadde tenkt å fortsette å lese Kate Mortons «The Distant Hours», eller «En svunnen tid» som den norske oversettelsen heter. Jeg begynte den for en tid tilbake før jeg la den vekk til fordel for en krimbok. Og jeg har prøvd nå. Jeg har prøvd å lese den ferdig. Men jeg får det liksom ikke helt til.  Mest sannsynlig er det meg. Kanskje det er jeg som vil ha litt mer fart i sakene enn denne boka gir..? For om du googler en kombinasjon av ordene «blogg» og «En svunnen tid» popper det opp mange gode bokomtaler på diverse norske blogger.

Jeg synes liksom jeg stod og stampet litt i en blanding av gjørme og kvikksand mens jeg leste. Og da orket jeg ikke mer, sånn ca 70 sider ut i boka. Å stampe i ytterligere 600 sider var uaktuelt. Sorry, for jeg har lest «Tilbake til Riverton» og syntes den var grei nok. Kanskje dette er bøker du enten elsker eller hater, hva vet jeg? Jeg har imidlertid tenkt å la boka stå både på huskelista og i hylla, sammen med «The Forgotten Garden» av samme forfatter. Mulig jeg gir den et nytt forsøk senere.

Siri Hustvedt: «The summer without men»

> Hva er det med meg og Siri Hustvedt, egentlig? Har vi dårlig kjemi? Går vi dårlig overens? Et eller annet er det tydeligvis. Tidligere har jeg nemlig gitt opp «The sorrows of an American», og nå har jeg jammen gitt opp «The summer without men» også.

Slik som bloggen Fjordlandet skriver, så følte jeg også at det var et eller annet irriterende ukebladaktig over boka – det gjelder for så vidt tittelen også. Og når man blander det ukebladaktige med noe jeg følte var…vel, i overkant søtsuppeaktig – da orket jeg bare ikke mer. 50 sider lest, over og ut. Takk og god natt. Kanskje boka skal få reise ut på Bookcrossing til sommeren og lete etter nye venner. Den føler seg sikkert rimelig utstøtt her hjemme ihvertfall.

Flere omtaler kan du finne for eksempel hos Solgunn, Bai og Janke.

Edit: Og en omtale her også, hos Mia i Myra.

Roy Jacobsen: «Seierherrene»

> Denne boka av Roy Jacobsen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1991. Den er delt i to deler. I den første delen av boka følger vi den lille jenta Marta, familien hennes og oppveksten på 1930-tallet. Hun lever i fattigdom på bygda i Nord-Norge, og faren hennes har ikke engang råd til å ha henne boende hjemme. Når Marta blir litt eldre sendes hun til Oslo for å arbeide som tjenestepike, der hun blir boende og ender opp med å gifte seg med Frank. I andre del følger vi sønnen deres, «Rogern», som vokser opp i Groruddalen i Oslo i etterkrigstiden og inn i 60-tallet.

Jeg hadde store forventninger til denne boka, spesielt siden jeg likte «Vidunderbarn» så godt. Men jeg må innrømme at jeg er bittelitt usikker på hva jeg egentlig skal skrive. På den ene siden likte jeg deler av den kjempegodt, andre deler av den gikk usedvanlig trått å lese. Mildt sagt. Jeg endte opp med å kjøre meg fast noen sider ut i delen om «Rogern». Og der ble jeg. Orket ikke å lese lenger. Kanskje på grunn av at jeg følte handlingen ikke gikk framover (etter min smak). Eller kanskje på grunn av språket, som jeg til tider følte var veldig tungt å lese. Derfor får «Seierherrene» få hvile seg i hylla, kanskje jeg gir den et nytt forsøk senere en gang?

Yrsa Sigurdardóttir: «Den som graver en grav»

Fra bokomslaget:

Like ved et nytt spa-hotell på idylliske Snæfellsnes i Island skjer et uhyggelig og blodig mord, og de ansatte føler seg utrygge fordi de stadig hører merkelige lyder. De mener noen går igjen på stedet. Den driftige advokaten Thora Gudmundsdóttir blir engasjert for å bistå hotelleieren i å heve kjøpet siden han mener å ha kjøpt hotellet under falske forutsetninger. I arbeidet sitt blir Thóra også involvert i mordetterforskningen og leter etter svar på hvordan hendelser i fortiden og et mord på en ung kvinne anno 2006 kan ha noe med hverandre å gjøre. Det dukker opp dystre hemmeligheter, og i tåken lurer fortellinger om sjeler som ikke finner hvile.

Tja, hva skal jeg si om denne? Jeg leste «Det tredje tegnet» av samme forfatter i vinter, og syntes vel den boka var grei nok. Men her falt jeg av lasset etter 70-80 sider. Det skjedde jo ingenting! Mulig jeg ga opp litt for fort, men jeg har mange andre bøker jeg gleder meg til å lese, så da bruker jeg heller tid på dem.

Toril Brekke: «Drømmen om Amerika»

> I «Drømmen om Amerika» skriver Toril Brekke om de første norske utvandrerne som reiste over havet med sluppen «Restauration» i 1825. De var 52 mennesker fra Stavanger-området. De som reiste først var kvekere og haugianere; det var ikke bare ønske om jord og rikdom som drev dem, de søkte også frihet. Denne boka hadde jeg sett veldig fram til å lese, men jeg ble dessverre skuffet over den, og jeg sluttet å lese etter 80-90 sider. Vel – man får jo interessante historiske fakta, beskrivelsen av et miljø i Amerika som slett ikke var som ventet av utvandrerne, i det hele tatt har Brekke fått fram det overveldende møtet med det nye landet, og det er tydelig at hun har gjort grundig research.

Skulle egentlig tro at en historisk roman med temaet «utvandring til Amerika» ville være perfekt for meg. Men av og til er det jo slik at en bok ikke fenger helt, selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som ikke fungerte helt… Lar den allikevel bli stående på «vil lese»-lista – det går jo an å gi den en sjanse til senere.