Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».