Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

Denne boka begynte jeg egentlig på i høst da jeg lånte den som e-bok på biblioteket og tenkte å lese den på iPhonen. Det funket dårlig. Ikke fordi det å låne bøker på en slik måte var ille – det fungerte nemlig perfekt. Øynene til undertegnede slet derimot med å lese på iPhonen, det ble litt slitsomt. Dermed måtte jeg pent stille meg i lånekø for å låne den vanlige boka. Og nå er den altså lest!

Dette er femte bok i serien Britt Karin Larsen har skrevet i serien om folket på Finnskogen, grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Det tynnes ut i skogen både med trær og mennesker. Mange har flyttet til Kristiania, mens andre utvandrer til Amerika. Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de har flyttet tilbake, hjem. Men – man kan ikke lenger klare seg her med en ku, litt jord, fiske og bærplukking. Nå må man ha skogen i tillegg. Innvandrerstatusen til finnene og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser. Men de bærer dem fordi de må. Med andre ord, det er mange skjebner som griper en, også i denne boka her.

Hver eneste omtale jeg har skrevet om de fire foregående bøkene, har fremhevet det usedvanlig vakre språket. Det er til å drømme seg bort i. Lese setninger og avsnitt om og om igjen, liksom smake på dem:

Det fins to slags strev på jorda, det som ikke gir annen lønn enn penger, og det andre, som har en dypere mening, og gir en glede som ikke all verdens penger kunne gitt.

Myk som dun kan den være, sannheten, eller dødelig, som sverdet. Er det riktig å gjøre bruk av den om den bare kan ødelegge?

Omtaler av de andre bøkene:
«Det vokser et tre i Mostamägg»
«Himmelbjørnens skog»
«Som steinen skinner»
«Før snøen kommer»

Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».

Britt Karin Larsen: «Som steinen skinner»

Nok en bokomtale som omhandler en bok av Britt Karin Larsen. Det handler om tredje bok i serien om skogfinnene, «Som steinen skinner». Omtalene jeg har skrevet om «Det vokser et tre i Mostamägg» og «Himmelbjørnens skog» finner dere ved å klikke på lenkene. Og – som Solgunn også skriver i sin blogg; jeg har fått meg en ny forfatterheltinne. Jeg håpet jo at bøkene skulle være fine og interessante da jeg begynte å lese dem, mye på grunn av temaet. Men at jeg skulle bli såpass overbegeistret, det hadde jeg aldri trodd!

Vi møter igjen personene fra de andre to bøkene. Historiene fortelles, som i de andre bøkene, på en lavmælt måte uansett hva temaet måtte være; ungjenta som er havnet i «ulykka», barnemord, hatet mellom mor og datter etter at datteren oppdager forholdet mellom mora og sin egen kjæreste, bjørnejakt eller forbudt kjærlighet mellom pastoren og vennen hans. Eller det å ha Amerika som en utvei, ut av fattigdommen og slitet. Eller sinte kvinner, som kanskje underbygges av dette sitatet:

Gud ga mennene muskler så de lett kunne slå sin egen kjerring ihjel, om de ville. Men til gjengjeld ga Gud kjerringene kjeften, og om ord ikke kan drepe, så kan de gjøre en mann så liten, ja, på et blunk kan de forvandle ham til mindre enn ingenting.

Alt fortelles uten nykker eller store ord. Og fortellingene omkranses av skogen, en kulisse som står der like tålmodig og rank som den har gjort i hundrevis av år. Boka slutter, for meg, med mange ubesvarte spørsmål. Og jeg krysser fingre og tær for at det skal komme en bok til i denne serien.

Britt Karin Larsen: «Himmelbjørnens skog»

For en ukes tid siden leste jeg ferdig «Himmelbjørnens skog», bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om skogfinnene. Den første boka heter «Det vokser et tre i Mostamägg», og du kan lese hva jeg synes om den boka hvis du klikker her.

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er blitt mindre begeistret for denne serien etter å ha lest «Himmelbjørnens skog». Vi møter igjen Lina, Annikka, pastoren, Valkola-Kaisa, Noppi-Mattis og flere av de kjente navnene fra første bok. Britt Karin Larsen fortsetter med samme skrivemåte som i «Det vokser et tre i Mostamägg»: Hun åpner hvert kapittel med en slags betraktning, for hun zoomer inn på en konkret scene:

Skogen som er uten veier har et nett av stier, små og store, som ikke bare leder til andre torp og bygder, men til slåttemyrer og fiskeplasser, kullmiler og krøtterbeiter, tømmerkoier og multesteder.

Finnene som nå etter sankthans kommer gående i flokk og følge nøler ikke der andre stier krysser, de vet hvor de skal, de tar denne turen på halvannen mil hver eneste sommer.

Det er så utrolig fint gjort, og det er så mange fine avsnitt i denne boka, avsnitt som jeg får lyst til å lese igjen og igjen. Jeg føler at jeg blir kjent med karakterene til tross for at det brukes få ord. Folket på skogen blir levende, med sine problemer, sine gleder og sitt håp. Nød og sult herjer dem fremdeles, for livet på skogen er hardt. Men romanen skildrer også den nære kontakten med naturen, som er et helt sentralt tema i serien. Urter og naturfenomener kan ha vel så stor symbolsk kraft for finnene som et kors eller et dyr. Det beveger meg. Jeg er uansett sjeleglad for at jeg oppdaget disse bøkene. Nummer tre i serien, «Som steinen skinner», er ferdiglest den også. Omtale kommer, sånn etterhvert.

Smakebit på søndag: «Som steinen skinner» av Britt Karin Larsen

Nå har jeg begynt å lese Britt Karin Larsens tredje bok i trilogien om skogfinnene. Her kommer noen linjer fra boka, med en nydelig beskrivelse av vårens ankomst:

Det braker i skogen, noe tungt treffer bakken, det knaker et annet sted, lydene flytter seg som var de av løpende føtter, flere og flere, ja, hundrevis, er det dyr eller mennesker som kommer stormende?

Våren er det som kommer, som farer støyende gjennom skogen og dunker til greiner og tretopper så snøen drysser, det knepper og knaker og sjoer og klukker, vannet som skal fylle sommerens sjøer er alt på vei.

Vil du også være med og gi en smakebit på boka du leser? Skriv et innlegg om det på bloggen din, det er ikke nødvendig at det er en bokblogg. Det kan like gjerne være en blogg om mat, dyr, foto, interiør… Når innlegget er skrevet, kan du legge igjen en link på bloggen «Flukten fra virkeligheten», der Mari er primus motor for denne ukentlige utfordringen.

Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg»

På søndag gav jeg dere en smakebit fra Britt Karin Larsens bok «Det vokser et tre i Mostamägg». Nå har jeg lest den ferdig, og det er på tide med en aldri så liten bokomtale. Og for å si det slik: Jeg er overbegeistret!

Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Hedmark og Värmland, dit finske innvandrere begynte å komme på 1600-tallet, på grunn av uår og nød hjemme i Finland. Språk, levesett og skikker holdt seg i flere hundre år etter. I boka derimot, befinner vi oss på 1800-tallet, og det er disse finnenes etterkommere vi møter. Vi følger flere karakterer gjennom boka; bjørnejegeren Taneli, tjenestejenta Lina med den farløse lille datteren Annikka, gjestgiverens datter Lisa, pastoren, Valkola-Kaisa, Hilda… Boka er bare på ca 200 sider, men allikevel blir vi godt kjent med hver enkelt karakter slik at Larsen får sagt mye med få ord.

Boka er skrevet på en spesiell måte. Hvert kapittel åpner liksom med et slags overblikk, a la dette:

Å hengi seg, overgi seg til noe sterkere, ligger ikke det som en drift dypt under andre drifter? Hengivelsen som kan løfte et liv eller knuse det?

Deretter fortsetter kapittelet med på en måte å dykke ned og beskrive hvem det først og fremst handler om, dette kapittelet fortsetter slik etter innledningen ovenfor:

Lisa går og varter opp i gjestgivergarden, bærer tallerkner og fyller glass, og i et hjørne sitter også pastoren og spiser, men ikke alene, slik han gjorde før.

På en måte blir fortellingen helt annerledes da, enn om man bare gikk «rett ned på bakken» og fortalte om hva som skjedde. Hele boka er skrevet i et nøkternt, nydelig og liksom lavmælt språk. Det er vakkert, rett og slett. Allikevel er det ingen vakker, romantisk skildring av skogfinnene. Menneskene er sårbare, men må samarbeide med naturen for å overleve. Boka går rett på sak, men språket demper inntrykkene allikevel. Kan anbefale boka på det varmeste!

Jeg har allerede lånt bok nummer to i serien, «Himmelbjørnens skog», og den blir nok noe av det jeg skal lese i påsken tenker jeg. Temaet er spennende! Fra tidligere har jeg lest Åsta Holths «Finnskogtrilogien», som også har skogfinnene som hovedtema. Og siden jeg har skogfinneslekt på både mamma og pappas side, er det gøy å lese og lære mer.

Smakebit på søndag: «Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Nå har jeg begynt å lese Britt Karin Larsens bok «Det vokser et tre i Mostamägg», som handler om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland på 1800-tallet. Det er et tema jeg alltid har likt, kanskje fordi jeg har skogfinske aner selv. Her er en smakebit fra boka:

Hun stirrer på en lang stokk han så vidt kan skimte ved røykovnen, og plutselig husker han det tolleren fortalte den dagen han ankom til dette embetet, om den underlige skikken de hadde her inne i skogene: At når noen døde skulle takluken åpnes, så sjelen ble fri.

Om du vil gi en smakebit på boka du leser nå, finner du «oppskrift» på bloggen «Flukten fra virkeligheten», som er primus motor! Bloggen din behøver ikke være en bokblogg, det kan like gjerne være for eksempel en treningsblogg, fotoblogg, mammablogg eller en blogg om dyr. Bli med da vel!

Fremtidige favoritter #2

Jeg fortsetter å være med på Bokelskerinnen sin ukentlige utfordring «Fremtidige favoritter».

Denne gangen gleder jeg meg til snart å begynne på en bok av Britt Karin Larsen. Den heter «Det vokser et tre i Mostamägg» og handler om skogfinnene i området jeg kommer fra. Akkurat som boka «Finnskogtrilogien» av Åsta Holt. Solgunn har lest bøker av Britt Karin Larsen og er veldig begeistret for dem, og jeg gleder meg til å begynne å lese!

Åsta Holth: «Finnskogtrilogien»

Som jeg nevnte i går, er dette en av bøkene jeg gjerne skulle ha tatt med meg til en øde øy. Men jeg har visst glemt å overføre denne omtalen fra den gamle bloggen og hit. Derfor kommer den her:

Denne boka nevnte jeg så vidt her, og jeg tenkte at jeg kunne skrive litt mer om den siden jeg stadig vekk kommer tilbake til den. Den består altså av tre bøker, nemlig «Kornet og freden» (utgitt 1955), «Steinen blømer» (1963) og «Kapellet» (1967).

Handlingen begynner på slutten av 1600-tallet, som var det århundret der finneinnvandringen til grensetraktene virkelig tok til. Vi følger Pål Tyyskiäinen og kona hans, Kerttu Mullikka i det første bindet, og siden blir vi kjent med etterkommerne deres og de harde kårene de lever under på «Skogen» både på 1700- og 1800-tallet. Vi hører om fordommer og utfordringer mellom finnene og nordmennene – kanskje det kan sees på som en slags parallell til samfunnet vi nå lever i. Bøkene er skrevet på nynorsk, kanskje fordi dette skriftspråket ligger nærmere opp til dialekten Holth selv snakket?

Kanskje ikke alle fakta Holth skriver om er helt korrekte, men personene i bøkene har jo eksistert i virkeligheten. Jeg har også skrevet her i bloggen at jeg selv holder litt på med slektsgranskning, og faktisk har jeg funnet navnet Mullikka blant mine forfedre. Men også navn som Räisäinen, Suhoinen og Tossavainen. Derfor har jeg satt veldig pris på denne boka, det er spennende å lese om hvordan finnene levde på Finnskogen for mange hundre år siden.