Britt Karin Larsen: «Slik treet faller»

Jippi, ny bok av Britt Karin Larsen ledig på biblioteket! Dette er sjette bok i serien om folket på Finnskogen, denne serien som jeg er blitt så innmari glad i. Ikke bare fordi jeg stadig vekk ser finske etternavn jeg har funnet blant mine egne forfedre, men minst like mye fordi Larsen skriver så fantastisk fint.

Nå er fortellingen kommet fram til årene rundt første verdenskrig. Vi treffer barn, barnebarn og oldebarn av de opprinnelige personene. Mange av etterkommerne bor fortsatt på små husmannsplasser på Finnskogen, mens andre har flyttet til Christiania, eller Oslo som byen heter i denne nye romanen. Noen lengter tilbake til Finnskogen, og de jobber hardt for å skaffe seg muligheter til å kjøpe tomt der. Andre har utvandret til Amerika og lengter hjem til skogen de også, men årene går og noen ganger kommer man for sent, eller klarer ikke å skaffe penger til den lange reisen hjem. Boka er fylt med vemod, men også håp. Og så er jo også denne boka så vakkert skrevet at det er enkelte avsnitt jeg bare blir sittende og lese igjen og igjen. Sin vane tro starter Larsen hvert kapittel med et overblikk, før hun liksom zoomer ned på handlingen. Slik som her, siden vi faktisk er inne i mars – den første vårmåneden:

Kan våren være den vanskeligste tida for mange fordi det lyse og lykkelige blir en altfor stor kontrast til egne tanker?

For oss som er bokormer er vel denne her litt spesiell:

Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, men føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?

Her er linker til de andre bøkene i serien:
*«Det vokser et tre i Mostamägg»
*«Himmelbjørnens skog»
*«Som steinen skinner»
*«Før snøen kommer»
*«Det synger i lauvet»

Om du liker historiske romaner, men ikke har lest disse bøkene så anbefaler jeg virkelig denne serien!

Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

Denne boka begynte jeg egentlig på i høst da jeg lånte den som e-bok på biblioteket og tenkte å lese den på iPhonen. Det funket dårlig. Ikke fordi det å låne bøker på en slik måte var ille – det fungerte nemlig perfekt. Øynene til undertegnede slet derimot med å lese på iPhonen, det ble litt slitsomt. Dermed måtte jeg pent stille meg i lånekø for å låne den vanlige boka. Og nå er den altså lest!

Dette er femte bok i serien Britt Karin Larsen har skrevet i serien om folket på Finnskogen, grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Det tynnes ut i skogen både med trær og mennesker. Mange har flyttet til Kristiania, mens andre utvandrer til Amerika. Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de har flyttet tilbake, hjem. Men – man kan ikke lenger klare seg her med en ku, litt jord, fiske og bærplukking. Nå må man ha skogen i tillegg. Innvandrerstatusen til finnene og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser. Men de bærer dem fordi de må. Med andre ord, det er mange skjebner som griper en, også i denne boka her.

Hver eneste omtale jeg har skrevet om de fire foregående bøkene, har fremhevet det usedvanlig vakre språket. Det er til å drømme seg bort i. Lese setninger og avsnitt om og om igjen, liksom smake på dem:

Det fins to slags strev på jorda, det som ikke gir annen lønn enn penger, og det andre, som har en dypere mening, og gir en glede som ikke all verdens penger kunne gitt.

Myk som dun kan den være, sannheten, eller dødelig, som sverdet. Er det riktig å gjøre bruk av den om den bare kan ødelegge?

Omtaler av de andre bøkene:
«Det vokser et tre i Mostamägg»
«Himmelbjørnens skog»
«Som steinen skinner»
«Før snøen kommer»

Philippa Gregory: «The Kingmaker’s Daughter»

Nå har jeg lest ferdig nok en bok som var på sommerleseplanen, nemlig Philippa Gregorys «The Kingmakers Daughter», fjerde bok i en serie hun har kalt «The Cousins’ War». Forresten: når jeg ser på innlegget om sommerlesing, så oppdager jeg faktisk at jeg har kommet meg gjennom listen min. Ikke dårlig. Kanskje fordi ambisjonene var heller labre denne gangen..?

Ihvertfall; Goodreads.com skriver dette om boka:

The Kingmaker’s Daughter is the gripping story of the daughters of the man known as the «Kingmaker,» Richard Neville, Earl of Warwick: the most powerful magnate in fifteenth-century England. Without a son and heir, he uses his daughters, Anne and Isabel as pawns in his political games, and they grow up to be influential players in their own right. In this novel, her first sister story since The Other Boleyn Girl, Philippa Gregory explores the lives of two fascinating young women.

At the court of Edward IV and his beautiful queen, Elizabeth Woodville, Anne grows from a delightful child to become ever more fearful and desperate when her father makes war on his former friends. Married at age fourteen, she is soon left widowed and fatherless, her mother in sanctuary and her sister married to the enemy. Anne manages her own escape by marrying Richard, Duke of Gloucester, but her choice will set her on a collision course with the overwhelming power of the royal family and will cost the lives of those she loves most in the world, including her precious only son, Prince Edward. Ultimately, the kingmaker’s daughter will achieve her father’s greatest ambition.

OK, litt lettvint med å kopiere og deretter lime inn her, men vi får gjøre det enkelt da, siden jeg ikke akkurat er i bloggerhjørnet for tiden. Uansett, jeg likte boka kjempegodt! Ved siden av krim er historiske romaner noe av det jeg liker aller best å lese. Det er Anne Neville som er hovedperson og forteller, i jeg-form. Og jeg synes det er nettopp jeg-formen som gjør Philippa Gregorys bøker ekstra gode. Vi følger Anne (og søsteren Isabel) fra de er små jenter og fram til Anne blir dronning – slik farens ambisjon var. Men på veien kommer mange gleder, sorger og farer – og kanskje en smule trolldom og hekseri. Og hvem kan hun egentlig stole på ved hoffet? Anne framstår etterhvert som en veldig tydelig personlighet, kanskje i motsetning til den hun beskrives som da hun var yngre. Hun døde ung, bare 28 år, og lå faktisk i en umerket grav i Westminster Abbey i nesten 500 år før graven ble merket. Og nå har Gregory fått henne enda mer fram i lyset. Jeg koste meg veldig med å lese denne boka, og det var en fin avveksling fra krimbøkene jeg har slukt hittil i sommer!

Britt Karin Larsen: «Før snøen kommer»

Noen ganger leser man bøker som er så vakre og så vemodige at man kjemper mot tårene underveis og sørger når boka er ferdiglest. Etter å ha slukt «Før snøen kommer» av Britt Karin Larsen, kan jeg slå fast at dette var en slik bok. Fjerde bok i serien Larsen har skrevet om folket på Finnskogen skuffer ikke. Tvert imot!

Vi møter igjen Taneli, Lina, Annikka, Hilda og flere av karakterene fra de tre første bøkene. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Noen reiser til Karlstad, eller til Christiania. Eller Amerika. Gamle profesjoner er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget; tømmerfløting, bjørnejakt. Og språket; det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet hos de gamle sliterne og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i boka. Men om handlingen er rørende og skjebnene mange, så er det som vanlig Britt Karin Larsens språk jeg faller mest for. Måten hun skriver på er fantastisk – noen eksempler kommer her:

Hva er det med hjertet som aldri kan slå seg til ro med det mulige, men som banker for det umulige resten av livet?

Reisen, drømmen om et sted der det kunne hendt noe annet, har den ikke streifet selv det mest fryktsomme hjerte, om ikke annet, så i hemmelighet?

Tenk å høre like godt som trosten, der den hører marken nedi jorda, men så ville man jo aldri fått det stille, så ville man vel hørt noe alltid, noe som gledet eller uroet, noe som aldri ville gitt en fred.

Så dermed: Nok en anbefaling om å lese disse bøkene, altså. Her er mine omtaler av de tre første i serien – det er en fordel å lese dem i rekkefølge: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner».

Philippa Gregory: «The Lady of the Rivers»

Helt siden jeg leste «The Other Boleyn Girl» av Philippa Gregory for en del år siden (jeg har lest den flere ganger!), har jeg til stadighet kommet tilbake til bøkene hennes. Historiske romaner er noe jeg liker, og spesielt når bøkene er basert på virkelige personer som faktisk har levd. Så også med «The Lady of the Rivers», som er tredje bok i en serie hun har kalt «The Cousins War». De to første bøkene i serien har jeg skrevet om her og her.

«The Lady of the Rivers» kommer faktisk før begge disse bøkene i tidsregning, og handler om prinsessen Jacquetta av Luxembourg som på 1400-tallet, 17 år gammel, giftes bort til en engelsk hertug, som dør ikke så lenge etter. Barnløs og alene sitter Jacquetta igjen, og det forventes vel at hun, som enkehertuginne, skal gifte seg med en mann av rett klasse. Imidlertid forelsker hun seg i Richard Woodville, en mann langt under sin stand. De gifter seg i hemmelighet og uten å ha bedt kongen om tillatelse – slik man egentlig skulle gjøre. Men uansett; ekteskapet blir lykkelig, langt og svært barnrikt. 14 barn får de til slutt, deriblant Elizabeth, som er hovedpersonen i første bok i denne serien. Alt i alt, en historisk roman slik jeg liker at den skal være.

Jan Guillou: «Brobyggarna»

Jeg har lest bittelitt av Jan Guillou fra tidligere, men det er lenge siden. Jeg vet med sikkerhet at jeg har lest den første av Arn-bøkene, og jeg tror jeg har lest et par av Hamiltonbøkene. Det er vel det. Men det er lenge siden. «Brobyggarna» så jeg i Akademibokhandeln på Nordstan i Göteborg, og jeg ble nysgjerrig av en eller annen grunn. At den er på svensk, spiller ikke så stor rolle, siden jeg leser omtrent like mye svensk som norsk.

Helt tilfeldig oppdages det at de tre brødrene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen fra Vestlandet er tekniske genier. Faren er nylig omkommet på havet, og etterhvert sender et selskap dem til Dresden i Tyskland, der de uteksamineres som diplomingeniører i 1901. De skal nå gjengjelde utdannelsen ved å hjelpe til med å bygge jernbanen mellom Oslo og Bergen, en stor utfordring som krever at det bygges mange tunneler og broer. Perfekt for ingeniørbrødrene å bidra til dette. Imidlertid reiser kun den eldste, Lauritz, tilbake til Norge for å jobbe. Den mellomste broren, Oscar, bygger også jernbaner, men det er i Tysk Østafrika, dit han flykter uten forvarsel etter en ulykkelig og ydmykende kjærlighetsaffære. Den yngste, Sverre, flykter – også han uten forvarsel – til London hvor han kan leve sammen med den han elsker, nemlig en britisk adelsmann. Sverre hører vi ikke noe mer om i denne boka. Men det kommer kanskje mer om han i neste bok, siden Guillou planlegger at dette skal bli en serie.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes. Jeg må innrømme at en del av boka ble skummet gjennom, da jeg synes dialoger og handlinger ble litt vel omstendig. Spesielt de mange beskrivelsene av Lauritz på fjellet i snøstormer og nær-døden-opplevelser blir langtekkelige, etter min mening. Det er mange detaljer, og de er sikkert funnet ut etter mye research, men for meg fører det til at beretningen blir fryktelig seig. Noe som gjør meg nysgjerrig, er imidlertid det at Sverre ikke nevnes mer i denne boka. Lauritz vil ikke tenke på ham som sin bror etter at han finner ut om legningen broren har, og det gjør meg nysgjerrig på å finne ut hvordan Guillou vil gripe dette an, kanskje i neste bok? Vi får se, jeg tviler på at jeg haster etter å bestille neste bok, men en eller annen gang??

Bernard Cornwell: «Den hvite rytteren»

«Den hvite rytteren» er en bok jeg ikke har husket giddet å skrive om før nå. Jeg har lest en bok av Bernard Cornwell tidligere også, du finner omtalen av «Det siste kongeriket» her. Cornwell har skrevet en serie historiske romaner om kong Alfreds vei til makten i et samlet England, som for over 1000 år siden bestod av mange småstater. Alfred styrte fra 871 til 900, og han fikk tilnavnet “den store”. «Den hvite rytteren» er nummer to i serien.

Som i forrige bok er det unge Uhtred, jarl av Bebbanburg, som er fortelleren. Han er en ung sakser som delvis vokste opp blant vikinger. Han er ung, men allerede dreven på slagmarken. Boka begynner der «Det siste kongeriket» sluttet, og handler om året da vikingene kapret Alfreds kongerike og drev ham på flukt. Det kan synes som Wessex, og England, er tilintetgjort, men Alfred er fast bestemt på å gjøre et siste desperat forsøk som muligens kan redde kongeriket hans. Cornwell beskriver blodige og dramatiske kampscener med sverd og skjold, men han skildrer også vennskap, klokskap og viljestyrke på en veldig fin måte. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om boka. Det var litt pas å komme seg gjennom den, faktisk. Kanskje fordi jeg leste den med så ujevne mellomrom. Midt i OL, må vite… Jeg kommer sikkert til å lese flere Cornwell-bøker, men ikke enda.

Britt Karin Larsen: «Som steinen skinner»

Nok en bokomtale som omhandler en bok av Britt Karin Larsen. Det handler om tredje bok i serien om skogfinnene, «Som steinen skinner». Omtalene jeg har skrevet om «Det vokser et tre i Mostamägg» og «Himmelbjørnens skog» finner dere ved å klikke på lenkene. Og – som Solgunn også skriver i sin blogg; jeg har fått meg en ny forfatterheltinne. Jeg håpet jo at bøkene skulle være fine og interessante da jeg begynte å lese dem, mye på grunn av temaet. Men at jeg skulle bli såpass overbegeistret, det hadde jeg aldri trodd!

Vi møter igjen personene fra de andre to bøkene. Historiene fortelles, som i de andre bøkene, på en lavmælt måte uansett hva temaet måtte være; ungjenta som er havnet i «ulykka», barnemord, hatet mellom mor og datter etter at datteren oppdager forholdet mellom mora og sin egen kjæreste, bjørnejakt eller forbudt kjærlighet mellom pastoren og vennen hans. Eller det å ha Amerika som en utvei, ut av fattigdommen og slitet. Eller sinte kvinner, som kanskje underbygges av dette sitatet:

Gud ga mennene muskler så de lett kunne slå sin egen kjerring ihjel, om de ville. Men til gjengjeld ga Gud kjerringene kjeften, og om ord ikke kan drepe, så kan de gjøre en mann så liten, ja, på et blunk kan de forvandle ham til mindre enn ingenting.

Alt fortelles uten nykker eller store ord. Og fortellingene omkranses av skogen, en kulisse som står der like tålmodig og rank som den har gjort i hundrevis av år. Boka slutter, for meg, med mange ubesvarte spørsmål. Og jeg krysser fingre og tær for at det skal komme en bok til i denne serien.

Britt Karin Larsen: «Himmelbjørnens skog»

For en ukes tid siden leste jeg ferdig «Himmelbjørnens skog», bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om skogfinnene. Den første boka heter «Det vokser et tre i Mostamägg», og du kan lese hva jeg synes om den boka hvis du klikker her.

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er blitt mindre begeistret for denne serien etter å ha lest «Himmelbjørnens skog». Vi møter igjen Lina, Annikka, pastoren, Valkola-Kaisa, Noppi-Mattis og flere av de kjente navnene fra første bok. Britt Karin Larsen fortsetter med samme skrivemåte som i «Det vokser et tre i Mostamägg»: Hun åpner hvert kapittel med en slags betraktning, for hun zoomer inn på en konkret scene:

Skogen som er uten veier har et nett av stier, små og store, som ikke bare leder til andre torp og bygder, men til slåttemyrer og fiskeplasser, kullmiler og krøtterbeiter, tømmerkoier og multesteder.

Finnene som nå etter sankthans kommer gående i flokk og følge nøler ikke der andre stier krysser, de vet hvor de skal, de tar denne turen på halvannen mil hver eneste sommer.

Det er så utrolig fint gjort, og det er så mange fine avsnitt i denne boka, avsnitt som jeg får lyst til å lese igjen og igjen. Jeg føler at jeg blir kjent med karakterene til tross for at det brukes få ord. Folket på skogen blir levende, med sine problemer, sine gleder og sitt håp. Nød og sult herjer dem fremdeles, for livet på skogen er hardt. Men romanen skildrer også den nære kontakten med naturen, som er et helt sentralt tema i serien. Urter og naturfenomener kan ha vel så stor symbolsk kraft for finnene som et kors eller et dyr. Det beveger meg. Jeg er uansett sjeleglad for at jeg oppdaget disse bøkene. Nummer tre i serien, «Som steinen skinner», er ferdiglest den også. Omtale kommer, sånn etterhvert.

Britt Karin Larsen: «Det vokser et tre i Mostamägg»

På søndag gav jeg dere en smakebit fra Britt Karin Larsens bok «Det vokser et tre i Mostamägg». Nå har jeg lest den ferdig, og det er på tide med en aldri så liten bokomtale. Og for å si det slik: Jeg er overbegeistret!

Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Hedmark og Värmland, dit finske innvandrere begynte å komme på 1600-tallet, på grunn av uår og nød hjemme i Finland. Språk, levesett og skikker holdt seg i flere hundre år etter. I boka derimot, befinner vi oss på 1800-tallet, og det er disse finnenes etterkommere vi møter. Vi følger flere karakterer gjennom boka; bjørnejegeren Taneli, tjenestejenta Lina med den farløse lille datteren Annikka, gjestgiverens datter Lisa, pastoren, Valkola-Kaisa, Hilda… Boka er bare på ca 200 sider, men allikevel blir vi godt kjent med hver enkelt karakter slik at Larsen får sagt mye med få ord.

Boka er skrevet på en spesiell måte. Hvert kapittel åpner liksom med et slags overblikk, a la dette:

Å hengi seg, overgi seg til noe sterkere, ligger ikke det som en drift dypt under andre drifter? Hengivelsen som kan løfte et liv eller knuse det?

Deretter fortsetter kapittelet med på en måte å dykke ned og beskrive hvem det først og fremst handler om, dette kapittelet fortsetter slik etter innledningen ovenfor:

Lisa går og varter opp i gjestgivergarden, bærer tallerkner og fyller glass, og i et hjørne sitter også pastoren og spiser, men ikke alene, slik han gjorde før.

På en måte blir fortellingen helt annerledes da, enn om man bare gikk «rett ned på bakken» og fortalte om hva som skjedde. Hele boka er skrevet i et nøkternt, nydelig og liksom lavmælt språk. Det er vakkert, rett og slett. Allikevel er det ingen vakker, romantisk skildring av skogfinnene. Menneskene er sårbare, men må samarbeide med naturen for å overleve. Boka går rett på sak, men språket demper inntrykkene allikevel. Kan anbefale boka på det varmeste!

Jeg har allerede lånt bok nummer to i serien, «Himmelbjørnens skog», og den blir nok noe av det jeg skal lese i påsken tenker jeg. Temaet er spennende! Fra tidligere har jeg lest Åsta Holths «Finnskogtrilogien», som også har skogfinnene som hovedtema. Og siden jeg har skogfinneslekt på både mamma og pappas side, er det gøy å lese og lære mer.

Alison Weir: «Mary Boleyn»

Tidligere i måneden leste jeg ferdig Alison Weirs bok «Mary Boleyn». Mary er hovedpersonen i «The Other Boleyn Girl» og søsteren til Anne Boleyn, en av dronningene som ble halshugget av Henry VIII. Litt morsomt er det at den amerikanske utgaven har undertittelen «The Mistress of Kings», mens den britiske smeller til med «The Great and Infamous Whore» – noe som kanskje ble for drøy kost for det amerikanske markedet..? Ikke vet jeg. Uansett – jeg har lest den britiske utgaven, og den var ikke spesielt sjokkerende. Baksiden av boka sier følgende:

Sister to Queen Anne Boleyn, she was seduced by two kings and was an intimate player in one of history’s most gripping dramas. Yet much of what we know about Mary Boleyn has been fostered through garbled gossip, romantic fiction, and the misconceptions repeated by historians. Now, in her latest book, New York Times bestselling author and noted British historian Alison Weir gives us the first ever full-scale, in-depth biography of Henry VIII’s famous mistress, in which Weir explodes much of the mythology that surrounds Mary Boleyn and uncovers the truth about one of the most misunderstood figures of the Tudor age(…

Det var interessant og lærerikt å lese denne boken om Mary, og for eksempel om hvordan forholdet til resten av den ambisiøse familien hennes var. Hvordan formet dette henne? Selv om hun var den eldste datteren, kom hun i skyggen av sine søsken. Allikevel var hun modig. En ting som gjør inntrykk og som sier meg at hun må ha vært noe for seg selv, er følgende: I en tid der adelige jenter ble giftet bort, inngikk Mary i hemmelighet sitt andre ekteskap av kjærlighet, mot alt som het etikette, og hun trosset dermed familien sin, deriblant sin søster dronningen. Hvordan torde hun dette, da hun visste at det ville få konsekvenser? Hun ble da også bortvist fra hoffet, sammen med mannen sin. Om Mary i det hele tatt hadde kontakt med noen av sin nærmeste familie etter dette, er visstnok usikkert. Men til tross for dette, kan man vel si at hun var den heldigste – og kanskje den lykkeligste? – av søsknene. Ovennevnte Anne og broren George ble henrettet av Henry VIII, mens Mary tross alt fikk leve med sin familie til hun døde.

Jeg vet at jeg har skrevet gjentatte ganger at jeg er veldig fascinert av Tudortiden, og jeg har etterhvert lest endel bøker som omhandler denne perioden, både biografier som denne og bøker av Philippa Gregory og C.J. Sansom. Alison Weir har her skrevet en bok jeg likte godt. Biografier er i det hele tatt spennende, og jeg håper å få lest mange flere i det kommende året.

C.J. Sansom: «Åpenbaring»

Sånn, omsider er jeg endelig ferdig med C.J. Sansoms bok «Åpenbaring». Det har tatt sin tid å lese den, og det er ikke bare fordi det er en liten murstein av en bok på nær 600 sider. Det er også fordi undertegnede har hatt til dels mye å gjøre, og når man endelig kommer hjem og synker dypt ned i sofaen… Ja, da har sløv zapping med fjernkontrollen fristet mer. Men uansett; nå er boka ferdig lest. Slik presenteres den hos forlaget Press:

Romanen utfolder en gripende historie fra Londons nattside, der religiøst hysteri, anfektelser av makten og en sinnssyk seriemorder kaster mørke skygger over sommerens løfte om lysere tider.

Det er vår, og London nyter at sommeren 1543 er på vei. Kong Henrik den åttende beiler til Catherine Parr om å bli hans sjette kone – men denne gang gjør objektet for hans begjær motstand. Erkebiskop Cranmer og den protestantiske fraksjon følger det hele med argusøyne, for Lady Catherine er kjent for å ha reformistsympatier. 

På samme tidspunkt er Shardlake i ferd med å undersøke en sak der en tenåringsgutt, med tunge religiøse tvangstanker, er blitt plassert på sinnssykehus. Hans foreldre er redde for at han skal bli brent på bålet som kjetter. Samtidig blir en tidligere venn av Shardlake myrdet, og han lover enken å stille gjerningsmannen til ansvar. Jakten bringer Shardlake ikke bare til den fengslede gutten, men også i retning av erkebiskopen og Catherine Parr – og til de dystre spådommer i bibelens Åpenbaring. Shardlake blir involvert.

Jeg synes denne er like god som de andre, «Oppløsning», «Mørk ild» og «Monark». Den pukkelryggede sakføreren Matthew Shardlake er blitt en favoritt hos meg, rett og slett. C.J. Sansom fortsetter, som i de andre bøkene, å framstille ham som melankolsk, sårbar og alt annet enn en superhelt. Parhesten hans, Jack Barack, er en kontrast til dette. Men det kler bøkene veldig godt. Gleder meg til femte bok i serien. Den heter «Heartstone» på engelsk, og jeg er neimen ikke sikker på om den er oversatt til norsk enda. Noen som vet?

Philippa Gregory: «The other Boleyn girl»

Så er jeg omsider ferdig med Philippa Gregorys «The other Boleyn girl». Det har tatt sin tid, litt fordi jeg har vært syk i forrige uke og litt fordi hverdagen med sine logistikkutfordringer er i gang igjen… Jeg har lest denne boka tidligere, men det er noen år siden nå. Jeg husker imidlertid at jeg likte den godt, og siden jeg generelt er glad i historiske romaner fra Tudortidens England, var det i grunnen et lett valg å lese den på nytt.

Mary Boleyn blir fjorten år gammel elskerinnen til Henry VIII, som altså regjerte England på 1500-tallet. Mary blir nærmest beordret av den maktsyke familien sin til å bli kongens elskerinne – selv om hun er gift med en annen mann. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det imidlertid seg mange intriger og mye maktspill. Kongens favoritter får rikdom og adelstitler, mens en dødsdom venter hans uvenner. Mary blir blendet av kongens makt og av sjarmen hans, men interessen hans kjølner til tross for at hun får to barn med ham. Hun blir etterhvert tvunget til å la  den maktsyke søsteren Anne ta  plassen sin – og henne kjenner vi jo. Anne Boleyn var en av de to dronningene Henry VIII lot halshugge (om du klikker her kommer du til en omtale av en bok jeg har lest om Anne).  Mary forstår at hun må kjempe mot kongen og mot sin familie(som behandler henne som en handelsvare og marionettedukke), og ta ansvar for sitt eget liv.

Det har jo vært diskutert hvor historisk korrekt denne boka er. Fiksjon og virkelighet blandes nok godt sammen (og jeg aner ikke hvor grensene for det går), men det funker for meg. Her fremstilles Mary som den yngste søsteren, mens blant annet Wikipedia skriver at hun var den eldste. I tillegg skrives det  at det slett ikke er sikkert at Mary fikk barn med Henry VIII. Om du klikker her finner du andre punkter historikere har drøftet om boka. Jeg har ingen formening, men synes ihvertfall at boka er god underholdning. Boka har også blitt til en film med Natalie Portman og Scarlett Johansson i hovedrollene, men den likte jeg ikke så veldig godt, husker jeg. Ellers skal visstnok Alison Weir gi ut en bok om Mary etterhvert, og den skal jeg nok lese.

Philippa Gregory: «The red queen»

Så har jeg lest nok en bok av Philippa Gregory, også denne gangen en bok som omhandler ætten Plantagenet. Det har gått usedvanlig tregt denne gangen. Den første boka i denne serien har jeg skrevet om her. Hos play.com presenteres den nylig utleste boka slik:

The second book in Philippa’s stunning new series, The Cousins War, brings to life the story of Margaret Beaufort, a shadowy and mysterious character in the first book of the series – The White Queen – but who now takes centre stage in the bitter struggle of The War of the Roses. The Red Queen tells the story of the child-bride of Edmund Tudor, who, although widowed in her early teens, uses her determination of character and wily plotting to infiltrate the house of York under the guise of loyal friend and servant, undermine the support for Richard III and ultimately ensure that her only son, Henry Tudor, triumphs as King of England. Through collaboration with the dowager Queen Elizabeth Woodville, Margaret agrees a betrothal between Henry and Elizabeth’s daughter, thereby uniting the families and resolving the Cousins War once and for all by founding of the Tudor dynasty.

Likte nok ikke denne boka så godt som den forrige, men den var grei nok. Hovedpersonen Margaret Beaufort fremstilles egentlig som en følelsesmessig iskald og utrolig slu og beregnende kvinne, men slik måtte det kanskje være om man skulle overleve maktkampen..?

Philippa Gregory: «The white queen»

Jeg har alltid vært historieinteressert og var rask til å bite på agnet da jeg oppdaget Philippa Gregory sine bøker om Tudortiden, blant annet «The other Boleyn girl». Nå har jeg lest alle unntatt to, og regner med å lese de etterhvert! Handlingen i «The white queen» handler ikke om Tudortiden, men om ætten Plantagenet, som kommer før Tudor’ene i tidsregning. Boka presenteres slik på Play:

The first in a stunning new series, The Cousins War, is set amid the tumult and intrigue of The War of the Roses. Internationally bestselling author Philippa Gregory brings this family drama to colourful life through its women, beginning with the story of Elizabeth Woodville, the White Queen. The White Queen tells the story of a common woman who ascends to royalty by virtue of her beauty, a woman who rises to the demands of her position and fights tenaciously for the success of her family, a woman whose two sons become the central figures in a mystery that has confounded historians for centuries: the Princes in the Tower whose fate remains unknown to this day. From her uniquely qualified perspective, Philippa Gregory explores the most famous unsolved mystery, informed by impeccable research and framed by her inimitable storytelling skills.

Jeg likte boka veldig godt, og den gir et bilde av en utrolig sterk kvinne i en tid der det var menn som styrte både stort og smått. Det skal etterhvert komme flere bøker i denne serien også, og de gleder jeg meg til.