Hilary Mantel: «Bring Up the Bodies»

Dette er bok nummer to i serien Hilary Mantel har skrevet om Henry VIII sin fremste rådgiver Thomas Cromwell (tydeligvis skal det også komme en tredje bok etterhvert. Hurra!). Den første boka heter «Wolf Hall» (på norsk «Ulvetid»), og du kan se hva jeg har skrevet om den her. «Wolf Hall» vant Bookerprisen i 2009, og nå er «Bring Up the Bodies» nominert for samme pris i år. Vel fortjent, spør du meg!

I «Wolf Hall» fikk den allestedsnærværende altmuligmannen Cromwell ansvaret for å legge til rette for at Henry VIII kunne annullere sitt ekteskap med Catherine av Aragon, slik at Anne Boleyn kunne bli hans dronning. I «Bring Up the Bodies» er handlingen lagt til 1535-1536, det siste leveåret i Anne Boleyns liv og omstendighetene som fører til hennes fall. Det har jeg lest om før, blant annet i Alison Weirs «The Lady in the Tower – the Fall of Anne Boleyn». Men her fortelles altså historien sett fra Cromwells side – selve sjefsarkitekten som har utsendte øyne og ører overalt. Han skal legge til rette for at kongen skal kunne kvitte seg med Anne og deretter gifte seg med den både uskyldige og underskjønne Jane Seymour. Av ymse grunner som tåkelegges av Mantel, henrettes etterhvert fem menn før dronning Anne føres til skafottet et par dager senere. Bakgrunnen for henrettelsen var sammensvergelser og antatt falske beskyldninger om utroskap og incest. Men det skal være sagt at vi egentlig ikke vet hva som egentlig skjedde, og boka viser vel at en fjær fort kan bli til ti høns – minst.

Boka er nok mørkere og mer dyster enn «Wolf Hall». Men når det er sagt, er det mange artige sitater og beskrivelser her også – som i forgjengeren. Som beskrivelsen av hertugen av Norfolk på side 188:

So here’s the Duke of Norfolk, expecting to be fed. Dressed in his best, or at least what is good enough for Lambeth Palace, he looks like a piece of rope chewed by a dog, or a piece of gristle left on the side of a trencher. Bright fierce eyes under unruly brows. Hair an iron stubble. His person is meagre, sinewy, and he smells of horses and leather and the armourer’s shop, and mysteriously of furnaces or perhaps of cooling ash: dust-dry, pungent.

Hertugen er visst ikke god mot sin kone hertuginnen, som på neste side klager sin nød til Cromwell og ber om hjelp:

As if he, Thomas Cromwell, could turn the duke into one of the world’s great lovers, or even into a reasonable man.

Og Cromwell spiller sitt spill med omhu. Han trår forsiktig der han må, han er voldsom og rå når han må. Spesielt forsiktig er han overfor overfor den allmektige kongen. Han minnes hva en av de han tidligere har fått halshugget pleide å si, på side 209:

You can be merry with the king, you can share a joke with him. But as Thomas More used to say, it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.

Som dere sikkert forstår, så anbefaler jeg denne boka på det varmeste. Den norske oversettelsen, som skal hete «Falkejakt, kommer på markedet i høst en gang. Kanskje jeg må kjøpe den for å ha den i hylla. Denne engelske versjonen leste jeg på Kindlen min. Og når bok nummer tre kommer, vet jeg ikke. Men jeg skal definitivt følge med og lese den når den kommer!