Beate Grimsrud: «En dåre fri»

> Å skrive om denne boka er vanskelig. Jeg har lest mange anmeldelser på diverse blogger, for eksempel hos Knirk, hvor du også finner andre omtaler. Nesten alle er uten unntak veldig positive.

Grunnen til at det føles vanskelig å skrive, er at det er sjelden man leser en bok som treffer en så midt i magen, midt i solar plexus. Den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk. Hovedpersonen Eli, så sårbar, som mister seg selv. Som har diagnosen schizofreni og gjennom mange år går ut og inn av institusjoner – frivillig og under tvang. Som finner noe å holde fast i ved det å skrive, ved ønsket om å formidle noe. Eli, som har stemmene til de tre guttene Espen, Erik og Emil i seg fra hun er ganske ung. Senere kommer også stemmen til malerprinsen prins Eugen til Eli, fighteren. Hun faller, reiser seg, kjemper seg opp, for så å falle på nytt. Hun har venner som aldri svikter. Jeg rystes av måten Grimsrud skriver på – på en positiv måte. Språket biter seg liksom fast, akkurat som handlingen i boka som kommer til å bli husket veldig lenge. I tillegg, som en tydelig og skarp kontrast til Elis fortelling: Utdrag fra journalen hennes, med kalde notater i kursiv.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale boka til så mange som mulig. Utrolig bra!