Ses snart. Kanskje.

image

Som dere sikkert har skjønt blir ikke blogglysten større. Men jeg leser masse og har i det minste en oversikt for meg selv over hva jeg har lest. Kanskje det kommer et sjeldent men godt innlegg her av og til :-)

Inntil videre finner dere meg for eksempel på Instagram og Twitter. Følg meg gjerne der! God sommer!

Et samleinnlegg med krimbøker

Noen tror kanskje at jeg verken leser eller skriver for tiden. Men jeg leser, altså. Det er skrivingen som får lide. Derfor lager jeg her et lite samleinnlegg med tre krimbøker jeg har lest den siste tiden. 20140309-163938.jpg «Den døende detektiven» av Leif G.W. Persson handler om den legendariske pensjonerte sjefen for Rikskriminalpolisen, Lars Martin Johansen. Han var på vei til landstedet sitt, men våkner i stedet opp på sykehuset med grusom hodepine og en lammet arm. Mannen «som kan se rundt hjørner» er midlertidig satt ut av spill. Men det varer ikke lenge. Gjennom legen sin får han høre om et uoppklart drap på en ni år gammel jente. Legens far, en prest, hadde fått vite om ugjerningen, men holdt på taushetsplikten helt frem til dødsleiet da han lettet sitt hjerte for datteren sin. Saken er nettopp blitt foreldet, men Johansson klarer ikke å la være – en gammel sirrkushest lukter sagmugg, og spørsmålene kommer: Hvem var det som drepte den vesle jenta, og er morderen fremdeles på frifot? Denne boka likte jeg veldig godt, den beste jeg har lest av Persson så langt.

9164204081 Deretter, «Davidsstjärnor» av Kristina Ohlsson. En gammal israelsk historie handler om den såkalte papirgutten, som kommer om natten og bortfører sine ofre. I dag husker nesten ingen denne myten, men så blir en lærer på Salomonskolan i Stockholm skutt og drept foran barn og foreldre. Rett etter forsvinner to jødiske gutter på vei til tennistrening. Fredrika Bergman og Alex Recht får en vanskelig sak når de dras inn i jakten på en morder som fremstår som like hensynsløs som vedkommende er effektiv. Sporene leder etterforskerne til Israel. Eden Lundell, sjefen for sikkerhetspolitiet får samtidig anledning til å søke i sin fortid når en mann som heter Efraim Kiel helt uventet dukker opp i Stockholm. Og papirgutten nevnes stadig. På norsk er bokas tittel nettopp «Papirgutten». Les den, den er knallbra – som alle bøkene til Kristina Ohlsson.

uten navn Til slutt har jeg også lest «Mørke hjerter» av Hanne Kristin Rohde. Den handler om den unge juristen Wilma Lind, som nettopp har begynt i ny jobb som leder i Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er entusiastisk og full av pågangsmot. En serieovergriper herjer i Oslos gater, og Wilma og hennes kolleger har etterforskningen av saken. Det blir en kamp mot klokken: Når vil overgriperen slå til på nytt? Samtidig meldes tre unge, georgiske jenter savnet over hele Europa. Det skal vise seg at sakene har mye til felles. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne boka. Den ble litt for tam for meg. OK, men litt lite tempo og fart til krim å være. Synes jeg, da.

Johan Theorin: «Rörgast»

20140330-220146.jpg…eller «Gravrøys» som den heter på norsk. Nok en gang har jeg lest en bok på svensk fordi de er billigere å anskaffe enn norske. Og Theorins bøker er bøker jeg vil ha i hylla, ikke bare låne på biblioteket.

Ok, nok snakk. Dette er fjerde bok i Theorins såkalte Ölandskvartett. Jeg har ventet på den. De tre andre likte jeg veldig godt, men det er visst bare «Blodläge» jeg har skrevet om på bloggen. De to andre leste jeg før jeg begynte å blogge. «Rörgast» er som de andre i serien en slags utradisjonell krimbok med overnaturlige tendenser i seg. Og naturen på Öland er i sentrum, sammen med den gamle sjømannen Gerlof Davidsson. Det er stekende varm sommer på øya. Mengder av turister kommer til sitt sommerparadis. Mange av dem bor på det flotte ferieanlegget til den rike Kloss-familien. Men selv om alt er fryd og gammen på overflaten i det nevnte paradiset, skjuler det seg opptil flere mørke hemmeligheter. En av de sommerbesøkende har nemlig kommet til Öland for å kreve betaling for en gammel gjeld. Han etterlater seg død, angst og redsel i sommernatten. Ingen vet helt hvem han er, eller hva han vil med det han gjør.

Men Gerlof – gode, snille Gerlof, han begynner å bli sliten nå - aner ugler i mosen. Han nøster i de mange løse trådene i historien. Etterhvert begynner han å mistenke hvem denne skikkelsen er, og grunnen til at han vil ha hevn. Gerlof er sikker på at det er Klossfamilien som er målet. Han tror nemlig at han har møtt den mystiske feriegjesten før, da de var unge og jobbet som gravere på kirkegården. Den døde var mektige Edvard Kloss, som var blitt drept av en nyoppsatt vegg som plutselig hadde falt ned over ham. En annen gutt, unge Aron, var også til stede og hjelp til med gravingen. Aron drømmer om å bli sheriff i Amerika, og en dag tror han drømmen går i oppfyllelse. Med sin stefar Sven, som er overbevist kommunist, drar han av gårde for å forsøke å oppnå drømmen sin. Men Aron forstår ikke før etter lang tid at han er havnet i Sovjetunionen og ikke i Amerika. Gerlof tror det er Aron som omsider har kommet seg hjem til Öland, som gammel mann med tanke om å få hevn.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne boka. Historien om Gerlof, Aron og en gutt som heter Jonas er ok. Men innimellom her har Theorin også flettet inn en ung jente med sommerjobb som DJ’en Lady Summertime. Den skjønte jeg ikke helt. Jeg føler at hun ble litt malplassert i historien på en måte. Noe blir også litt for søkt, men jeg skal ikke avsløre mer her. Men kanskje det bare er meg? Egentlig er det vel Gerlof som er beholdningen i boka, som i de tre foregående.

Frank Rossavik: «Det niende barnet»

461_Bokomslag_fil_192 Høsten 1939 bestemte det jødiske foreldreparet Max og Rea Brichta i Bratislava, Slovakia seg for å sende sin ni år gamle sønn Edgar til sikkerheten i Norge. De sendte ham alene – lillesøsteren Vera ble værende hos foreldrene i Bratislava. Han havnet hos en pleiefamilie i Bergen. I Laksevåg utenfor byen trivdes han godt hos pleieforeldrene Arne og Agnes Normann. Men i 1940 kom krigen også til Norge, og pleiefaren meldte seg inn i Nasjonal Samling. Her gjorde han raskt karriere og ble ordfører. I oktober 1942 kom deportasjonen av norske jøder til Hitlers konsentrasjonsleirer. Men Edgar unnslapp, takket være at Arne Normann beskyttet pleiesønnen sin. I 1942 sluttet også brevene hjemmefra å komme til Edgar. Hele tiden hadde han hatt brevkontakt med familien i Bratislava. I 1945, da krigen var slutt, forsøkte han på nytt å sende brev, men dette kom i retur. Via tanter og onkler i England og USA fikk han vite at ingen visste noe om hans foreldre eller lillesøster. I et etterord i boka skriver Edgr at han ved hjelp av en venn til slutt innså at familie var blitt sendt til konsentrasjonsleir i 1942.

Dette var en rørende bok. Jeg er mamma selv, og får vondt inne i meg når jeg tenker på Edgars foreldre, som sendte avgårde sønnen sin, bare ni år gammel, i håp om å redde ihvertfall han. Kan hende de syntes lillesøsteren var for liten til å reise fra dem? Boka var veldig fin og tankevekkende, men jeg skulle likt å lese enda mer om hvordan det er gått med Edgar etterpå, og om livet hans. Hvilke traumer kan han eventuelt sitte igjen med? Han er lege og bosatt i California, der han bor med kone, barn og barnebarn.

 

Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

detsyngerDenne boka begynte jeg egentlig på i høst da jeg lånte den som e-bok på biblioteket og tenkte å lese den på iPhonen. Det funket dårlig. Ikke fordi det å låne bøker på en slik måte var ille – det fungerte nemlig perfekt. Øynene til undertegnede slet derimot med å lese på iPhonen, det ble litt slitsomt. Dermed måtte jeg pent stille meg i lånekø for å låne den vanlige boka. Og nå er den altså lest!

Dette er femte bok i serien Britt Karin Larsen har skrevet i serien om folket på Finnskogen, grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Det tynnes ut i skogen både med trær og mennesker. Mange har flyttet til Kristiania, mens andre utvandrer til Amerika. Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de har flyttet tilbake, hjem. Men – man kan ikke lenger klare seg her med en ku, litt jord, fiske og bærplukking. Nå må man ha skogen i tillegg. Innvandrerstatusen til finnene og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser. Men de bærer dem fordi de må. Med andre ord, det er mange skjebner som griper en, også i denne boka her.

Hver eneste omtale jeg har skrevet om de fire foregående bøkene, har fremhevet det usedvanlig vakre språket. Det er til å drømme seg bort i. Lese setninger og avsnitt om og om igjen, liksom smake på dem:

Det fins to slags strev på jorda, det som ikke gir annen lønn enn penger, og det andre, som har en dypere mening, og gir en glede som ikke all verdens penger kunne gitt.

Myk som dun kan den være, sannheten, eller dødelig, som sverdet. Er det riktig å gjøre bruk av den om den bare kan ødelegge?

Omtaler av de andre bøkene:
«Det vokser et tre i Mostamägg»
«Himmelbjørnens skog»
«Som steinen skinner»
«Før snøen kommer»

Man leser jo…

…selv om man ikke gidder å skrive om det man leser – skal prøve å skjerpe meg snart. Nå leser jeg ihvertfall Johan Theorins «Rörgast» – fjerde bok i Ölandserien. Tror den heter «Gravrøys» på norsk, stemmer ikke det?

20140330-220146.jpg

Tom Kristensen: «Korsbæreren»

KORSBÆREREN_3.indd Snakk om bloggtørke! Og litt lesevegring innimellom også må jeg innrømme. «Korsbæreren» av Tom Kristensen er en bok jeg leste ferdig for sikkert en måned siden. Jeg fant den i hylla hjemme, og det er usikkert hvordan den er kommet dit. men jeg mistenker at det er min kjære som har plukket den med seg en eller annen gang han har vært på reise med jobben.

Og gjett om dette var en spennende bok! Så selv om jeg ikke har husket giddet å skrive om den før nå, så betyr det altså ikke at den var dårlig. Den var knallbra! Vi befinner oss flere steder i boka. Hos yakuza, den japanske mafiaen i Tokyo. Og i San Francisco, der vi møter den norsk-japanske finansmannen David Nomura. David driver et hedgefond som investerer sparepengene til andre selskaper. Yakuza har investeringer hos ham, og plutselig en dag dukker de opp og ber om å få pengene sine tilbake. Nomuras eneste mulighet til å redde sitt eget skinn er å reise til Norge og forsøke å lure 250 millioner ut av Kredittbankens sjef, som er hans tidligere kjæreste Elvira Elton Eikenes. Dermed er det tredje stedet vi er innom, Tjuvholmen i Oslo. Sentralt i historien er forøvrig også noen kursiverte passasjer der en japansk mann er fortelleren. Som gutt opplevde han at hans far ble drept av den japanske mafiaen. Han endte på gata som misbruker og prostituert. Nå vil han ha hevn.

Historien er heseblesende spennende innimellom, synes jeg. Men det er min mening. Jeg har fått med meg at omtalene i media og hos bloggerne har vært temmelig delte, men det spiller jo ikke noen rolle. Men: Selv om jeg likte historiene, var det mange av karakterene jeg ikke var så begeistret for. For å si det pent.