Tre Mankell-bøker

image Jeg kommer visst alltid tilbake til Henning Mankells bøker om Kurt Wallander. Kanskje fordi de bøkene var det som virkelig fikk øynene mine opp for krim, og da spesielt svensk krim. De står der i bokhylla alle sammen, godt lest og passe krøllete i permen. De siste ukene har jeg lest tre av dem – igjen. Og jeg tipper at jeg kommer til å lese dem flere ganger, så godt kjenner jeg meg selv… Hvilken som er best? Av disse tre er nok «Den femte kvinnen» min favoritt. Men ingen av dem er dårlige – langt ifra!

«Silkeridderen»

I starten av denne boka befinner Wallander seg alene ved Skagen i Danmark. Han er sykmeldt, utbrent og lei, og han ønsker å slutte som politimann. Men et drap får ham til å tenke seg om. Offeret er sønnen til advokaten Gustav Torstensson. Han har forgjeves søkt Wallanders hjelp i forkant – fordi Gustav Torstensson er blitt myrdet. Wallander forstår nå at han må tilbake på banen for å nøste opp i forviklinger med økonomisk kriminalitet og hensynsløse mennesker.

«Villspor»

Sommeren 1994 er brennvarm, og mens svenskene spent følger med på fotball-VM, brenner en ung kvinne seg til døde i en åker i Skåne. I tiden som følger, blir flere bestialske drap begått. Det mistenkes en seriemorder. Wallander har hånd om en etterforskning som er komplisert, der man undres over sammenhengen mellom ofrene. Og hva med den unge kvinnen? Greier Wallander og kollegaene å stoppe morderen før han slår til på nytt?

«Den femte kvinnen» 

Høsten 1994 faller en eldre mann, med hobby å kikke på fugler og å skrive dikt, ned i en fangstgrop. Der spiddes han til døde på sylspisse bambuspåler. Noen uke senere forsvinner en blomsterhandler. Han blir funnet igjen i skogen, avmagret, halvnaken og kvalt. Et tredje offer drukner i en igjensnørt sekk. Wallander og kollegaene jakter på en morder som lurer dem trill rundt.

Jo Nesbø: «Sønnen»

images«Hæ? En Nesbø-bok uten min store favoritt Harry Hole? Går det an?» Det var tanken min før jeg begynte å lese denne boka i sommer en gang.Bak på boka står følgende:

Sonny er en idealfange. I det moderne, fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andre innsattes skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.

Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.

Sonnys far stod sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolett, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv. Men en dag endrer et skriftemål alt.

Så – jeg begynte å lese. Og jeg leste. Og leste. Oi! Det er en kjempespennende bok og et stort persongalleri. Men det gjør ikke så mye, for det er mange figurer å bli kjent med her. Og kjedelig er det ikke. Ta for eksempel den trauste og tilsynelatende rettskafne politimannen Simon Kefas, «idealfangen» Sonny Lofthus, Martha på hospitset og den heller creepy fengselsbestyreren Arild Franck. For å nevne noen. Plottet er innviklet og i starten syntes jeg det var løse tråder over alt. Men Nesbø nøster det sammen og viser at alt henger i hop. Som vanlig. Den litt mørke Oslo-stemningen er den samme som vi er vant til – på en måte var det liksom bare Harry som manglet. Men jeg savnet ham ikke! Knallbra bok!

Helen Fielding: «Mad About the Boy»

image

På tide å hoste litt liv i bloggen igjen. Det er faktisk en del bøker jeg har lest i sommer, og jeg ligger selvfølgelig håpløst på etterskudd med bokomtalene. En av bøkene jeg har lest, er den tredje boka om Bridget Jones. De to første bøkene om Bridget elsket jeg. Jeg leste og var flau. Jeg lo og koste meg. Akkurat som jeg gjorde da jeg så filmene. Men jeg så ikke at det skulle komme en bok nummer tre om klumsete, klønete, akk så sjarmerende Bridget. Jeg så virkelig ikke den komme. I «Mad About the Boy» har Helen Fielding gjort Bridget til til en 51 år gammel enke etter Mark Darcy og alenemor til to, med en 30 år gammel boy toy-kjæreste hun har møtt på Twitter. Jeg må bare innrømme at dette ikke er like sjarmerende. Jeg synes ikke det er like kult at Bridget sitter i jobbmøter og er mest opptatt av om boy toy har svart på Twittermeldinger. Noe av dialogen er småmorsom, men i bunn og grunn var vel denne boka egentlig en skuffelse – og litt unødvendig, på en måte. Synes jeg da.

Ses snart. Kanskje.

image

Som dere sikkert har skjønt blir ikke blogglysten større. Men jeg leser masse og har i det minste en oversikt for meg selv over hva jeg har lest. Kanskje det kommer et sjeldent men godt innlegg her av og til :-)

Inntil videre finner dere meg for eksempel på Instagram og Twitter. Følg meg gjerne der! God sommer!

Et samleinnlegg med krimbøker

Noen tror kanskje at jeg verken leser eller skriver for tiden. Men jeg leser, altså. Det er skrivingen som får lide. Derfor lager jeg her et lite samleinnlegg med tre krimbøker jeg har lest den siste tiden. 20140309-163938.jpg «Den døende detektiven» av Leif G.W. Persson handler om den legendariske pensjonerte sjefen for Rikskriminalpolisen, Lars Martin Johansen. Han var på vei til landstedet sitt, men våkner i stedet opp på sykehuset med grusom hodepine og en lammet arm. Mannen «som kan se rundt hjørner» er midlertidig satt ut av spill. Men det varer ikke lenge. Gjennom legen sin får han høre om et uoppklart drap på en ni år gammel jente. Legens far, en prest, hadde fått vite om ugjerningen, men holdt på taushetsplikten helt frem til dødsleiet da han lettet sitt hjerte for datteren sin. Saken er nettopp blitt foreldet, men Johansson klarer ikke å la være – en gammel sirrkushest lukter sagmugg, og spørsmålene kommer: Hvem var det som drepte den vesle jenta, og er morderen fremdeles på frifot? Denne boka likte jeg veldig godt, den beste jeg har lest av Persson så langt.

9164204081 Deretter, «Davidsstjärnor» av Kristina Ohlsson. En gammal israelsk historie handler om den såkalte papirgutten, som kommer om natten og bortfører sine ofre. I dag husker nesten ingen denne myten, men så blir en lærer på Salomonskolan i Stockholm skutt og drept foran barn og foreldre. Rett etter forsvinner to jødiske gutter på vei til tennistrening. Fredrika Bergman og Alex Recht får en vanskelig sak når de dras inn i jakten på en morder som fremstår som like hensynsløs som vedkommende er effektiv. Sporene leder etterforskerne til Israel. Eden Lundell, sjefen for sikkerhetspolitiet får samtidig anledning til å søke i sin fortid når en mann som heter Efraim Kiel helt uventet dukker opp i Stockholm. Og papirgutten nevnes stadig. På norsk er bokas tittel nettopp «Papirgutten». Les den, den er knallbra – som alle bøkene til Kristina Ohlsson.

uten navn Til slutt har jeg også lest «Mørke hjerter» av Hanne Kristin Rohde. Den handler om den unge juristen Wilma Lind, som nettopp har begynt i ny jobb som leder i Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er entusiastisk og full av pågangsmot. En serieovergriper herjer i Oslos gater, og Wilma og hennes kolleger har etterforskningen av saken. Det blir en kamp mot klokken: Når vil overgriperen slå til på nytt? Samtidig meldes tre unge, georgiske jenter savnet over hele Europa. Det skal vise seg at sakene har mye til felles. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne boka. Den ble litt for tam for meg. OK, men litt lite tempo og fart til krim å være. Synes jeg, da.

Johan Theorin: «Rörgast»

20140330-220146.jpg…eller «Gravrøys» som den heter på norsk. Nok en gang har jeg lest en bok på svensk fordi de er billigere å anskaffe enn norske. Og Theorins bøker er bøker jeg vil ha i hylla, ikke bare låne på biblioteket.

Ok, nok snakk. Dette er fjerde bok i Theorins såkalte Ölandskvartett. Jeg har ventet på den. De tre andre likte jeg veldig godt, men det er visst bare «Blodläge» jeg har skrevet om på bloggen. De to andre leste jeg før jeg begynte å blogge. «Rörgast» er som de andre i serien en slags utradisjonell krimbok med overnaturlige tendenser i seg. Og naturen på Öland er i sentrum, sammen med den gamle sjømannen Gerlof Davidsson. Det er stekende varm sommer på øya. Mengder av turister kommer til sitt sommerparadis. Mange av dem bor på det flotte ferieanlegget til den rike Kloss-familien. Men selv om alt er fryd og gammen på overflaten i det nevnte paradiset, skjuler det seg opptil flere mørke hemmeligheter. En av de sommerbesøkende har nemlig kommet til Öland for å kreve betaling for en gammel gjeld. Han etterlater seg død, angst og redsel i sommernatten. Ingen vet helt hvem han er, eller hva han vil med det han gjør.

Men Gerlof – gode, snille Gerlof, han begynner å bli sliten nå – aner ugler i mosen. Han nøster i de mange løse trådene i historien. Etterhvert begynner han å mistenke hvem denne skikkelsen er, og grunnen til at han vil ha hevn. Gerlof er sikker på at det er Klossfamilien som er målet. Han tror nemlig at han har møtt den mystiske feriegjesten før, da de var unge og jobbet som gravere på kirkegården. Den døde var mektige Edvard Kloss, som var blitt drept av en nyoppsatt vegg som plutselig hadde falt ned over ham. En annen gutt, unge Aron, var også til stede og hjelp til med gravingen. Aron drømmer om å bli sheriff i Amerika, og en dag tror han drømmen går i oppfyllelse. Med sin stefar Sven, som er overbevist kommunist, drar han av gårde for å forsøke å oppnå drømmen sin. Men Aron forstår ikke før etter lang tid at han er havnet i Sovjetunionen og ikke i Amerika. Gerlof tror det er Aron som omsider har kommet seg hjem til Öland, som gammel mann med tanke om å få hevn.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne boka. Historien om Gerlof, Aron og en gutt som heter Jonas er ok. Men innimellom her har Theorin også flettet inn en ung jente med sommerjobb som DJ’en Lady Summertime. Den skjønte jeg ikke helt. Jeg føler at hun ble litt malplassert i historien på en måte. Noe blir også litt for søkt, men jeg skal ikke avsløre mer her. Men kanskje det bare er meg? Egentlig er det vel Gerlof som er beholdningen i boka, som i de tre foregående.

Frank Rossavik: «Det niende barnet»

461_Bokomslag_fil_192 Høsten 1939 bestemte det jødiske foreldreparet Max og Rea Brichta i Bratislava, Slovakia seg for å sende sin ni år gamle sønn Edgar til sikkerheten i Norge. De sendte ham alene – lillesøsteren Vera ble værende hos foreldrene i Bratislava. Han havnet hos en pleiefamilie i Bergen. I Laksevåg utenfor byen trivdes han godt hos pleieforeldrene Arne og Agnes Normann. Men i 1940 kom krigen også til Norge, og pleiefaren meldte seg inn i Nasjonal Samling. Her gjorde han raskt karriere og ble ordfører. I oktober 1942 kom deportasjonen av norske jøder til Hitlers konsentrasjonsleirer. Men Edgar unnslapp, takket være at Arne Normann beskyttet pleiesønnen sin. I 1942 sluttet også brevene hjemmefra å komme til Edgar. Hele tiden hadde han hatt brevkontakt med familien i Bratislava. I 1945, da krigen var slutt, forsøkte han på nytt å sende brev, men dette kom i retur. Via tanter og onkler i England og USA fikk han vite at ingen visste noe om hans foreldre eller lillesøster. I et etterord i boka skriver Edgr at han ved hjelp av en venn til slutt innså at familie var blitt sendt til konsentrasjonsleir i 1942.

Dette var en rørende bok. Jeg er mamma selv, og får vondt inne i meg når jeg tenker på Edgars foreldre, som sendte avgårde sønnen sin, bare ni år gammel, i håp om å redde ihvertfall han. Kan hende de syntes lillesøsteren var for liten til å reise fra dem? Boka var veldig fin og tankevekkende, men jeg skulle likt å lese enda mer om hvordan det er gått med Edgar etterpå, og om livet hans. Hvilke traumer kan han eventuelt sitte igjen med? Han er lege og bosatt i California, der han bor med kone, barn og barnebarn.