Frank Rossavik: «Det niende barnet»

461_Bokomslag_fil_192 Høsten 1939 bestemte det jødiske foreldreparet Max og Rea Brichta i Bratislava, Slovakia seg for å sende sin ni år gamle sønn Edgar til sikkerheten i Norge. De sendte ham alene – lillesøsteren Vera ble værende hos foreldrene i Bratislava. Han havnet hos en pleiefamilie i Bergen. I Laksevåg utenfor byen trivdes han godt hos pleieforeldrene Arne og Agnes Normann. Men i 1940 kom krigen også til Norge, og pleiefaren meldte seg inn i Nasjonal Samling. Her gjorde han raskt karriere og ble ordfører. I oktober 1942 kom deportasjonen av norske jøder til Hitlers konsentrasjonsleirer. Men Edgar unnslapp, takket være at Arne Normann beskyttet pleiesønnen sin. I 1942 sluttet også brevene hjemmefra å komme til Edgar. Hele tiden hadde han hatt brevkontakt med familien i Bratislava. I 1945, da krigen var slutt, forsøkte han på nytt å sende brev, men dette kom i retur. Via tanter og onkler i England og USA fikk han vite at ingen visste noe om hans foreldre eller lillesøster. I et etterord i boka skriver Edgr at han ved hjelp av en venn til slutt innså at familie var blitt sendt til konsentrasjonsleir i 1942.

Dette var en rørende bok. Jeg er mamma selv, og får vondt inne i meg når jeg tenker på Edgars foreldre, som sendte avgårde sønnen sin, bare ni år gammel, i håp om å redde ihvertfall han. Kan hende de syntes lillesøsteren var for liten til å reise fra dem? Boka var veldig fin og tankevekkende, men jeg skulle likt å lese enda mer om hvordan det er gått med Edgar etterpå, og om livet hans. Hvilke traumer kan han eventuelt sitte igjen med? Han er lege og bosatt i California, der han bor med kone, barn og barnebarn.

 

Britt Karin Larsen: «Det synger i lauvet»

detsyngerDenne boka begynte jeg egentlig på i høst da jeg lånte den som e-bok på biblioteket og tenkte å lese den på iPhonen. Det funket dårlig. Ikke fordi det å låne bøker på en slik måte var ille – det fungerte nemlig perfekt. Øynene til undertegnede slet derimot med å lese på iPhonen, det ble litt slitsomt. Dermed måtte jeg pent stille meg i lånekø for å låne den vanlige boka. Og nå er den altså lest!

Dette er femte bok i serien Britt Karin Larsen har skrevet i serien om folket på Finnskogen, grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Det tynnes ut i skogen både med trær og mennesker. Mange har flyttet til Kristiania, mens andre utvandrer til Amerika. Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de har flyttet tilbake, hjem. Men – man kan ikke lenger klare seg her med en ku, litt jord, fiske og bærplukking. Nå må man ha skogen i tillegg. Innvandrerstatusen til finnene og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser. Men de bærer dem fordi de må. Med andre ord, det er mange skjebner som griper en, også i denne boka her.

Hver eneste omtale jeg har skrevet om de fire foregående bøkene, har fremhevet det usedvanlig vakre språket. Det er til å drømme seg bort i. Lese setninger og avsnitt om og om igjen, liksom smake på dem:

Det fins to slags strev på jorda, det som ikke gir annen lønn enn penger, og det andre, som har en dypere mening, og gir en glede som ikke all verdens penger kunne gitt.

Myk som dun kan den være, sannheten, eller dødelig, som sverdet. Er det riktig å gjøre bruk av den om den bare kan ødelegge?

Omtaler av de andre bøkene:
«Det vokser et tre i Mostamägg»
«Himmelbjørnens skog»
«Som steinen skinner»
«Før snøen kommer»

Man leser jo…

…selv om man ikke gidder å skrive om det man leser – skal prøve å skjerpe meg snart. Nå leser jeg ihvertfall Johan Theorins «Rörgast» – fjerde bok i Ölandserien. Tror den heter «Gravrøys» på norsk, stemmer ikke det?

20140330-220146.jpg

Tom Kristensen: «Korsbæreren»

KORSBÆREREN_3.indd Snakk om bloggtørke! Og litt lesevegring innimellom også må jeg innrømme. «Korsbæreren» av Tom Kristensen er en bok jeg leste ferdig for sikkert en måned siden. Jeg fant den i hylla hjemme, og det er usikkert hvordan den er kommet dit. men jeg mistenker at det er min kjære som har plukket den med seg en eller annen gang han har vært på reise med jobben.

Og gjett om dette var en spennende bok! Så selv om jeg ikke har husket giddet å skrive om den før nå, så betyr det altså ikke at den var dårlig. Den var knallbra! Vi befinner oss flere steder i boka. Hos yakuza, den japanske mafiaen i Tokyo. Og i San Francisco, der vi møter den norsk-japanske finansmannen David Nomura. David driver et hedgefond som investerer sparepengene til andre selskaper. Yakuza har investeringer hos ham, og plutselig en dag dukker de opp og ber om å få pengene sine tilbake. Nomuras eneste mulighet til å redde sitt eget skinn er å reise til Norge og forsøke å lure 250 millioner ut av Kredittbankens sjef, som er hans tidligere kjæreste Elvira Elton Eikenes. Dermed er det tredje stedet vi er innom, Tjuvholmen i Oslo. Sentralt i historien er forøvrig også noen kursiverte passasjer der en japansk mann er fortelleren. Som gutt opplevde han at hans far ble drept av den japanske mafiaen. Han endte på gata som misbruker og prostituert. Nå vil han ha hevn.

Historien er heseblesende spennende innimellom, synes jeg. Men det er min mening. Jeg har fått med meg at omtalene i media og hos bloggerne har vært temmelig delte, men det spiller jo ikke noen rolle. Men: Selv om jeg likte historiene, var det mange av karakterene jeg ikke var så begeistret for. For å si det pent.

Smakebit på søndag: «Den døende detektiven» av Leif GW Persson

Nå har bloggen min ligget i dvale lenge. Tida har flydd avgårde! Et lite livstegn herfra, med andre ord – en boksmakebit! Nå leser jeg «Den døende detektiven» av Leif GW Persson, en så langt glimrende krim:

I sine velmaktdager var Lars Martin Johansson kjent blant kollegene som «mannen som kunne se rundt hjørner». Dessuten var han et vandrende kriminalleksikon når det gjaldt grove voldsforbrytelser. Straks arbeidskameratene hadde en gammel sak de ikke kunne plassere i tid og rom, pleide de å begynne med å spørre Johansson.

Flere boksmakebiter finner du på bloggen «Flukten fra virkeligheten».

20140309-163938.jpg

Skulle egentlig på løpetur i morges

Men det er jo OL. Og er man sportsidiot så er man sportsidiot.

20140214-113600.jpg

Tre bøker jeg burde ha skrevet om for lenge siden

Jeg har nevnt at motivasjonen til å skrive har vært heller laber lenge nå. Derfor lager jeg et samleinnlegg her, med korte omtaler av tre bøker jeg bare har utsatt å skrive om. Ikke fordi de var dårlige eller noe. De var nemlig bra alle tre!
PARADISOFFER_productimage
Først ute er «Paradisoffer» av Kristina Ohlsson. Svenske Ohlsson er blitt en krimfavoritt hos meg. Og denne boka var like spennende som de andre jeg har lest. En fullsatt Boeing 747 letter fra Stockholm og reiser mot New York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med et krav til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene innfridd, blir flyet sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet nærmer seg amerikansk luftrom raskt. Politioverbetjent Alex Recht jobber intenst med kapringen sammen med Eden Lundell hos sikkerhetspolitiet. Fredrika Bergman, som nå arbeider for Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å være regjeringens koordinator i denne saken. Denne boka klarte jeg knapt å legge fra meg! Anbefaler alle som er på utkikk etter ny krim å prøve Kristina Ohlssons bøker. Lettlest, spennende og bra!
20140126-114828.jpg
Deretter, «Døtre av Norge» av Gunhild M. Haugnes. En bok om en slekt der en kvinne i hver generasjon blir født med et slangeformet fødselsmerke. Den som får dette merke, innehar spesielle evner. Boka begynner i Finnmark i året 1650, der den unge moren Maja blir brent på heksebålet. Så hopper boka langt fram til nåtiden, til Merete som er fanget i tidsklemma. Hun er karrierekvinne i Oslo og en av jentene som har dette merket, uvitende om både kraften og historien bak. En dag får hun vite alt av moren si, Marie, som også er født med dette merket. Jeg fikk boka tilsendt av forfatteren – tusen takk! Dette var en bok jeg likte godt! Lettlest og med et tema som fenger meg.
20140202-105344.jpg
Til sist, «Den sista akten» av Mari Jungstedt. Nytt møte med politimannen Anders Knutas i Visby på Gotland, der han prøver å nøste opp i en drapssak der en kjent avisredaktør er blitt funnet drept. Jungstedts bøker er fine å lese iblant, lugne og bra. Bøkene er lettleste uten å være banale. Knutas selv har både opp- og nedturer i denne boka, som jeg hadde vanskelig for å legge fra meg bare jeg kom i gang! Det som irriterer meg med Jungstedts bøker derimot, er at journalisten Johan Bergs liv også er en ganske stor del av dem. Johan blir malplassert, synes jeg. Rett og slett. Det er Knutas det er gøy å lese om.